Gi meg Jesus! Knuts avskjedspreken


Etter åtte gode år som sokneprest i Lommedalen, skulle jeg på avskjedsgudstjenesten preke om en døv og stum mann. Da ble det sånn:

 

GI MEG JESUS

Har dere hørt om presten som drømte at han holdt en preken? Så våknet han. Og så var det nettopp det han gjorde!

Fullt så galt var det ikke med meg søndag 5. januar 2001. Jeg satt bare og duppet litt. På fjerde eller femte rad. Da bråvåknet jeg av at noen sang. En enkel, nesten barnslig negro spiritual.
My mama said, my mama said, my mama said: Give me Jesus. You may have all this world. Give me Jesus.
Det var Birte Idsø Andersen som sto der ved flygelet. Aldri sett eller hørt henne før. Og heller ikke sangen. Mamma sa: Gi meg Jesus. Du kan vinne hele verden. Gi meg Jesus.
Så kom neste vers: When the night is dark. Når natten er mørk. Gi meg Jesus. Da skjønte jeg at sangen var til meg. For mørke netter, det hadde jeg mange av den vinteren for 20 år siden. Og så: In the morning, when I rise. Om morgenen, når jeg står opp: Gi meg Jesus. Da var det som om sangen gikk rett inn i kroppen på meg. Ikke gjennom øret eller tanken. Men rett i hjertet. Så det dirret.
På den tida pleide jeg våkne så tidlig. Grue meg for de minste ting. Hvordan skulle jeg klare å komme meg gjennom dagen?

Og hvorfor forteller jeg dette? Nå?
Jo, jeg ville gi dere et eksempel på hvor mye dette rommet betyr for meg. Ikke minst når jeg sitter i kirkebenken. Jeg har jo mer erfaring derfra enn med alter og prekestol. Og så ville jeg vise hvor mye fellesskapet her i kirka betyr for meg. Det dere gir meg og har gitt meg – ved å bruke de gavene og evnene Gud har gitt dere.
Men aller mest forteller jeg det på grunn av budskapet: Gi meg Jesus! Dette er selve driveren og lengselen i mitt eget liv som kristen. Håpet og bønnen i mitt arbeid som prest. Og denne menighetens grunn til å være til.
At vi må møte Jesus. Leve i nær kontakt med ham. Som hans disipler. For se, Jesus er med oss alle dager, inntil verdens ende.

Dagen etter, mandag 6. januar, våknet jeg til normal tid. Og jeg våknet syngende. Ikke med en ny sang i min munn – men med en gammel: Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte. Du min konge og min Gud. At ei lyst, ei heller smerte, deg formår å slette ut.
Det var det ikke min mamma som sa. Det var min pappa som pleide å stemme i med den salmen når det skulle være litt ekstra høytidelig en kveldsstund. Og nå skal vi reise oss og synge nettopp den, før vi hører dagens gode budskap:

Skriv deg, Jesus på mitt hjerte
du min konge og min Gud.
At ei lyst, ei heller smerte
deg formår å slette ut.
Denne innskrift på meg sett:
Jesus ifra Nasaret.
Den korsfestede min ære
og min salighet skal være.

Det står skrevet hos evangelisten Markus:
Jesus forlot Tyros-området, tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»
Slik lyder det hellige evangeliet.

Jeg smilte litt da jeg oppdaget at dette var teksten for min avskjedspreken. Talevansker kan jeg ikke skryte på meg. Men som mange av dere vet, hører jeg jo ganske dårlig. Og Effata! dette rare, arameiske ordet, det er navnet på et bedehus i Eidsvoll, der Brita kommer fra. Og nå skulle det lyde: Effata! Lukk deg opp! – her i Lommedalen kirke, med den åpne døra. Inn til det hellige. Ut til mennesker.
Alltid fint å kjenne seg igjen når man leser i Bibelen. Men enda finere: Denne lille fortellingen viser oss noe viktig om hvordan Jesus behandler folk.
Ikke så pent, kanskje, å spytte på pasienten. Og vi kommer tilbake til akkurat det. Det fine er den miksen av virkemidler Jesus brukte – og som også vi kan ta i bruk. Så la oss se på dem.

For det første: Jesus tok mannen med seg bort fra mengden. Ikke noe helbredelsesshow her! Jesus dro ham ikke fram på scenen for å vise hvilken mirakelmann han var. Det var den døve mannen han hadde i fokus. Jesus tok ham litt til side. Uforstyrret. Fortrolig. De kunne jo ikke kommunisere med ord. Sjelesorgen og helbredelsen skjedde med kropps- og fingerspråk.
For det andre: Jesus stakk fingrene i ørene hans. Litt vel nærgående, kanskje. Men om vi ser litt større på det: God fysisk berøring er helbredende og livgivende både for kropp og sjel. I lengden kan ingen leve uten håndtrykket eller omfavnelsen vi lengter etter nå i koronatida.
For det tredje tok Jesus spytt og berørte tungen til den døve mannen. Ikke akkurat noe vi ville gjort, og spesielt ikke i disse dager. Men i fotnotene får vi forklaringen: Bruk av spytt var vanlig i folkelig legekunst på den tiden og der i landet. Det var utbredt både i jødisk og gresk-romersk kultur.
Så selv om vi rynker på nesa: Dette er vel et eksempel på at medisin og guddommelig berøring virker sammen, og at det ikke er noen motsetning mellom å bli frisk av legekunst og eller ved bønn.
Og det fjerde og femte er jo nettopp bønn og sukk. Jesus løftet blikket mot himmelen og sukket. Han hentet kraft fra det høye. Rettet blikket mot Gud. Og så sukket han.
Vi drøftet det sukket litt på gudstjenestegruppa. Hvorfor sukket Jesus, mon tro? Var han oppgitt over den sensasjonshungrige mengden som hadde begynt å stimle sammen rundt dem igjen?
Var han opprørt over hvor vondt den døve hadde det og alt annet vondt i verden? Var det dyp medfølelse?
Vi vet ikke. Men sammen med sukket løftet Jesus blikket. Jesus viste retningen, hvor mannen skulle vende seg, hvor han kunne vente velsignelse fra.
All god gave kommer ovenfra, sier Jakob, Jesu bror.
Og så, for det sjette, talte Jesus med myndighet: Effata! Lukk deg opp! Skapende og helbredende ord lød – og det skjedde. Nå kunne mannen både høre tydelig og snakke rent.

Hvordan blir et menneske helbredet? Det kan naturligvis skje ved et himmelsk mirakel, ved at Gud griper direkte inn. Slike helbredelser skjer. Men det er sjelden.
Vanligvis må det mer til. Det må gjøres nøye undersøkelser. Legemidler må tas i bruk. Det trengs menneskelig nærhet og øm berøring. Noen må vise medfølelse og ta del i smerten og håpet, noen må be og påkalle Gud. Når alt dette og mer godt virker sammen, øker sjansen for at syke blir friske.
Dette er den gode miksen. Menneskelig og guddommelig. På samme tid. Slik Jesus var både menneske og Gud.

Den døvstumme mannen fikk altså hørsel og talens bruk som resultat av personlig og helhetlig behandling både åndelig, sjelelig og kroppslig. Noe lignende gjelder i møte med åndelig hørselshemming og trostalevansker.

Hva må til for at et menneske skal åpne ørene for evangeliet og lovprise Gud med sin munn? Det kan naturligvis skje ved at Gud griper direkte inn. Slike frelseserfaringer finnes. Men det er sjelden.
Vanligvis er det en kombinasjon av personlig nærhet, menneskelig berøring, bønn og forkynnelse som gjør at vi får troens øre åpnet og lovsangens rene tone på leppene. Vi trenger å merke Guds kjærlighet i måten mennesker møter oss på.
Noen må se den enkelte i mengden, lytte med innlevelse og medfølelse, og gi den nærheten som skal til for å bygge en trygg relasjon.
Kanskje helbredes åndelige hørevansker best ved at noen lytter. Og kanskje utvikles trosspråket best der det skapes trygghet for å prøve seg fram, uten frykt for å si noe galt og rart.
Noen ganger kan også vi trenge å komme bort fra mengden for å få ørene opp for det Jesus vil si oss. Han behandler oss personlig og individuelt. Jeg for min del har vært mye på retreat. Avsides. For å be. For stille, fortrolige møter med Jesus. Give me Jesus. Andre ganger blir vi satt på sidelinjen, tatt til side, som de gamle sa. Som det skjedde med meg dette siste året. Jesus var også med meg der.
Borte fra mengden.

Og det vi alle alltid trenger å høre er ekkoet av Guds store Effata! – det som lød ved Jesu grav.
Hvordan lød det den natta? Vi vet ikke. Men korset er tomt, graven er tom, Jesus sto opp og han lever. Døra er åpnet. Lukket opp. Det åpne, lysende korset! Forbindelsen er der. Mellom himmel og jord. Mellom Jesus og oss.
Effata! Ekkoet av dette ordet går fortsatt verden rundt. Men i dagens tekst finner vi også et helt alminnelig norsk ord som åpner og skaper.
Det er ordet «de». De førte til ham en mann. De? Hvem? Vi vet ikke. Men det var helt sikkert folk som hadde tro på at en forandring kunne skje. Kanskje slektninger eller venner. De tok et initiativ og førte den døve mannen til Jesus.
Både indre og ytre helbredelse begynner gjerne med at noen viser aktiv omsorg. «De» – eller kanskje: «vi»? Har vi her i Lommedalen kirke tro på at forandring kan skje? Er vi et fellesskap der menneskelige og guddommelige krefter får spillerom? Hjelper vi hverandre fram til Jesus?
Gjennom den åpne døra. Inn til det hellige. Løfte blikket. Lukke opp for at Gud kan berøre oss.

Jeg ble berørt da Birte sang. Gi meg Jesus. Når natta er mørk. Mange av oss kan fortelle om møter med Gud i dette rommet. Jesus kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Han griper fortsatt formende og helende inn i våre liv.
Vi snakker ikke så ofte høyt om slikt. Ikke her i Lommedalen kirke heller. Og Jesus var jo heller ikke spesielt opptatt av publisitet. Som vi hørte: Jo mer han forbød dem å fortelle, dess mer gjorde de det kjent.
Merkelig det der. Men her tror jeg faktisk jeg får bruke min pastorale myndighet og si: På dette punktet bør også vi være ulydige. Gjøre det kjent! Give them Jesus!
Jeg slutter som prest. Men jeg har ingen planer om å slutte med å fortelle om Jesus. Det syns jeg ikke dere skal slutte med heller. Jeg sier som folk den gangen: «Alt han har gjort, er godt.» Vi kan da ikke tie om det?
Og nå skal vi synge om det. Med en sangtekst jeg skrev en gang. I glede over det jeg får være med på her i Lommedalen kirke. Den kan da ikke bli liggende i skrivebordskuffen?

 

Under gartnerens gode hender
podes greiner på livets tre.
Snitt blir skåret og sevjen renner
for det under som nå vil skje:
Skudd skal skyte, knopper briste,
frukten høstes, år for år.
Greina eide et liv den mistet.
Livets leges nå, sår mot sår.

Stelt av gartnerens gode hender
får vi leve, vi ligner trær.
Han beskjærer. De visne greiner
klippes bort. Han går ganske nær
så han ser hva treet trenger
for å trives der det står.
Kanskje greinene tunge henger
når han ser til det neste år?

Mellom gartnerens gode hender
vokser fellesskapstreet fram.
Jesus kaller oss sine venner.
Under skjer når vi blir i ham:
Folk forsones, hender møtes,
liv blir leget, sår mot sår.
Håpet vekkes og mangler bøtes.
Frukten høstes og alle får.

Tekst: Knut Grønvik 2000
Melodi: Folketone fra Hodalen, NoS 296 (Himlen blåner)

Tilbake