Jeg husker da jeg gikk på barneskolen så gikk vi rundt og sa «Ich habe angst». Litt som barna i dag går rundt og sier ratatatata fra Førstegangstjenesten.
I dag skal vi snakke om angst, ikke sånn Derrick angst, men denne vonde følelsen som kan sette seg i oss. Når livet blir vanskelig, som det er i perioder, hva gir troen oss egentlig da?
Alle mennesker, enten de tror eller ikke, bærer gjennom livet et stort og viktig spørsmål. Hvem er jeg? På veien gjennom livet så forsøker vi å finne ut av akkurat dette, med større eller mindre hell. I kirken er vi også opptatt av spørsmålet, hvem er Gud? Så forsøker vi å lese tekstene og menneskenes erfaring for å prøve å finne ut av det. Med større eller mindre hell.
Når du eller jeg går inn i en kirke så er det som disse to eksistensielle spørsmålene berører hverandre. Når de møtes dannes et nytt og viktig spørsmål: Er det rom for den jeg er hos Gud? Si d litt enklere: Liker Gud meg?
Dette skal vi snakke om i dag.
Vi skal reise oss å høre dagens prekentekst fra Johannesevangeliet, der Jesus snakker til disiplene om når hjertet blir grepet av angst.
Johannes 14,1-6
Dette er en av de vakreste tekstene jeg kjenner fra Bibelen. Det er som om du kan merke hvordan Jesus brydde seg om disiplene.
La ikke hjertet bli grepet av angst sier Jesus. Han sier ikke at det ikke skal skje Men når det skjer. Hva skal vi gjøre da? Tro på Gud og tro på meg sier han. Ikke som et påbud om at du må tro, men som en støtte noen å holde fast i når livet er krevende. Hold deg fast i Gud, hører jeg Jesus sier.
Så gir Jesus disiplene et varmt og åpent bilde av hvordan det er hos Gud. Huset med mange rom. Jeg ser for meg at rommene er store, med god plass, men likevel varme og nære. Og at de er gjort i stand til deg og meg. Noe av det fineste jeg vet er å komme hjem til noen også har de gjort i stand til jeg skal komme. Det gir en sterk følelse av å være ønsket, at det betyr noe det at vi skal være sammen. Jesus sier at han gjør i stand hos Gud til vi skal komme. Og jeg tror ikke han bare snakker om himmelen. Jeg tror han snakker om de gangene vi setter oss ned og ærlig åpner opp og forteller om hvordan livet vårt er. Dette kan vi oppleve når vi ber, men for de fleste av oss opplever vi det oftest når vi snakker med en annen. Kan du huske noen ganger du har hatt en sånn erfaring? Der tror jeg Jesus er og har gjort i stand.
Livene våre ligner på hverandre, samtidig er de ganske forskjellige. Vi bærer på hver våre utfordringer, og noen bærer tyngre enn andre.
Følelsene våre er et av våre viktigste informasjonssystem. Ufortjent dårlig rykte. Negativt å kunne uttrykke følelser. Ingen har mer eller mindre følelser, men det er ulikt hvor god kontakt vi har med hva følelsene forteller oss.
Følelser er viktige å lytte til. Det er følelsene våre som regulerer vår opplevelse av å være mer eller mindre hel og verdifull. Følelsene forteller ikke nødvendigvis sannheten om situasjonen, vi kan være redde uten at det er noe å være redd for. Likevel forteller følelsene oss noe viktig om oss selv. I møte med store, viktige spørsmålet Hvem er jeg?, og er det plass til den jeg er hos Gud? så spiller følelsene en viktig rolle. Når vi blir klar over hvilke følelser som vekkes i oss når vi vi spør oss selv: Liker Gud meg? Er det plass til meg hos Gud? Så får vi kontakt med om vi ser på oss selv som verdifull.
Det vi har kontakt med kan vi gjøre noe med. Det vi ikke har kontakt med, gjør noe med oss
Når Jesus snakker om at hjertet blir grepet av angst, så tror jeg at det er dette han snakker om. Følelsen angst handler jo om at vi opplever å stå ovenfor en trussel, den aktiveres når vi tror vi står ovenfor en trussel.
Og hva trenger vi når vi opplever at vår verdi er truet? Å holde fast i noen, et blikk som forteller oss at vi er elsket. Vi trenger å høre hjemme et sted, vite at noen har gjort i stand for oss, at vi ønsket.
Vi trenger at noen lytter og tar oss imot.
Jesus sier i dag: Slik er Gud.
Når vi spør: er det plass til den jeg er hos Gud, så svarer Jesus. Det er plass. Et hus med mange rom. Og det er gjort i stand fordi du er ønsket.
Jesus sier at han er veien, sannheten og livet. Når han sir dette så sier han noe viktig om hvem han er, men han sier også noe viktig om hvem Jesus skal være for oss. Vi går på veien gjennom livet. På den veien så vil Jesus vise oss sannheten om hvem vi er, om hvem Gud er. Den sannheten Jesus forteller er det vi så skjedde i dåpen i stad. Gud tar oss imot, som små barn. For Gud handler det om hvem vi er, ikke hvor vellykket vi er. Du er elsket. Punktum.
Jesus vil vise oss veien til det som gir liv. Du vet når du er kontakt med det som er godt, det som får deg til å vokse og trives, der er Gud og viser deg veien til livet.
Helt siden de første kristne har kirken prøvd å finne måter som kan hjelpe mennesker å holde fast på sin egen verdi og troen på at Gud vil mennesker vel.
Da de første kristne skulle ut i verden og fortelle om Jesus dro de til land som Egypt og Etiopia. I Egypt ble de kjent med et gammelt symbol for livet, en livsnøkkel. Et Ankh symbol. Ankh symbolet lignet på en nøkkel, men også et kors. De kristne som kom til Egypt gjorde symbolet til sitt eget og kalte et IOTA kors. IOTA står for de første bokstavene i navnet til Jesus. Korset er malt i ulike farger, for ulike sider av livet. Det hvite står for
Jeg skal ikke fortelle så mye mer om korset, men i dag får dere mulighet til å ta med dere et slikt kors hjem sammen m et lite hefte. Heftet forteller om de forskjellige fargene, knyttet en bibeltekst og noen spørsmål hjelper deg å reflektere over livet.
Meningen med spørsmålene er at du skal få tak i dine egne følelser som er knyttet til temaene og fargene. Når du fargelegger får du se at alt det som livet rommer får plass i Jesu kors. Ta det med deg som en mulighet til å reflektere over eget liv. Kanskje vil det åpne øynene dine for noe nytt? Gi deg en erfaring av denne viktige sannheten:
Det er plass til alt du er hos Gud.
preken søndag 18.10.20 / sokneprest Elise Bjerkreim-Bentzen