En preken til oss som ikke møtes i kirken på søndag


En preken og hilsen fra studentprest på MF og søndagsskolelærer i Lommedalen Bjørn Eirik Bjerkreim-Bentzen.

 

Denne søndagen, 15. november, skulle vi egentlig feiret gudstjeneste i Lommedalen kirke og jeg skulle prekt i forbindelse med at vi denne dagen samler inn en gave til MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn. MF utdanner lærere og lektorer, samfunnsvitere, prester, kateketer, trosopplærere og diakoner. Om du vil vite mer kan du sjekke MFs hjemmeside www.mf.no. Og jeg skal heller komme tilbake og fortelle mer om MF siden.

I og med at vi ikke samles i Lommedalen kirke, legges det ut en preken på nettsidene. Denne søndagen finner du en fra den amerikanske lutherske presten Nadia Bolz-Weber, som jeg har oversatt. Jeg har lurt på hvordan det er å være amerikaner gjennom de siste dagene etter valgkampen. Hva gjør den med troen på fremtiden? Kanskje finner også du noe du kan ta med deg inn i uka.

 

Vennlig hilsen

Bjørn Eirik Bjerkreim-Bentzen

Studentprest MF vitenskapelig høyskole

Søndagsskolelærer i Lommedalen kirke

 

 

Bøller, døperen Johannes, og narsisster som fotnoter

en preken av Nadia Bolz-Weber, 11. november 2020

Lukasevangeliet 3,1-2

I keiser Tiberius' femtende regjeringsår, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea og Herodes var landsfyrste over Galilea, hans bror Filip over Iturea og Trakonitis, og Lysanias over Abilene,  og mens Annas og Kaifas var øversteprester, da kom Guds ord til Johannes, Sakarjas sønn, i ødemarken.  

 

Jeg talte et sted i Midvesten en gang da en ungdomsskoleelev rakk opp hånden under en spørsmålsrunde. Jeg pekte på henne og med en blanding av mot og nervøsitet spurte hun «Pastor Nadia, hvilket råd vil du gi en på min alder som kanskje blir mobbet og ikke har mange venner og kanskje er en som andre gjør narr av?»

Jeg så henne inn i øynene og sa «Hør her, jeg forstår akkurat hva du mener for jeg har vært der selv. Uansett hvor tøft det er nå…bare gjør det du kan for å komme deg gjennom det, for jeg lover deg en ting: voksne som ble mobbet på ungdomsskolen og overlever, er liksom 10 ganger kulere og mere interessante som voksne i forhold til dem som mobbet. Du kommer deg gjennom dette og du kommer til å bli fantastisk. Jeg lover. De som mobber vil ikke bli mer enn en fotnote siden. Jeg mener, kom igjen…hvem vil nå toppen på ungdomskolen

Hele ansiktet hennes forandret seg, som om jeg fortalte henne en kombinasjon av at «kreft kan behandles og du er strålende vakker».

Jeg husker den tiden i livet alt for godt. Jeg husker den mentale rustningen jeg trengte å ta på hver eneste dag for å holde ut. Sosialdarwinismen, maktene og myndighetene på ungdomsskolen føltes så absolutte og angsten det skapte virket umulig å flykte fra.

Men som deg, overlevde jeg og uansett hvor mektige de folka virket for meg den gangen….stort sett kan jeg ikke en gang huske navnene deres lenger (bortsett fra en jente som het Debbie Quackenbush…)

Jeg har tenkt på hvordan det i flere perioder av livet mitt har vært krefter som jeg har opplevd like mektige og kontrollerende. Min rusavhengighet, mine usunne relasjoner, min forferdelige sjef, depresjonen min. Disse kjentes som herskere som regjerte gjennom flere år og under deres tid føltes det som om ikke noe annet fantes noe annet.

Og skal jeg være ærlig, føles det slik nå også. Som hos mange av dere, er også mitt angstnivå høyt, derfor trenger jeg å minne meg selv om disse ordene fra Lukas:

I keiser Tiberius' femtende regjeringsår, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea og Herodes var landsfyrste over Galilea, hans bror Filip over….andre land, og på den tiden disse typene var øversteprester….så kom ikke Guds ord til en eneste av dem. Guds ord kom til en rar og totalt ubetydelig fyr som het Johannes – og ikke mens han var i rettsalen eller Det hvite hus eller i tempelet…Guds ord kom til Johannes da han var i ødemarken. Og denne fyren, døperen Johannes, spiste gresshopper og gikk med rare klær. Han ville helt klart blitt mobbet på ungdomsskolen. Til DENNE fyren kom Guds ord.

 

Når jeg leser disse versene fra Lukas, så lurer jeg på hvordan det var å bli regjert av Keiser Tiberius og styrt av Pilatus. Jeg lurer på om ikke folket i Judea den gangen opplevde at tyranniet til disse mennene som vi akkurat hørte om, kjentes umulig å unnslippe.

 

Jeg lurer på dette fordi akkurat som den fine og modige ungdomsskoleeleven – å så opplever jeg å være i midten av krefter og makter av denne verden som virker så sterke at de er umulige å unnslippe. Jeg ser ikke forbi dem. Det kjennes som om jeg er midt i et kaos, i et land i ideologisk lock-down. Jeg er desperat etter håp. Ekte håp. Ikke plattheter eller munter sentimentalitet. Jeg trenger noe som kjennes sterkere enn kreftene som raser rundt oss. Og for å være helt ærlig så gjør angsten det vanskelig å be.

Hvis du også er fylt av angst og ikke kan be, kan vi kanskje likevel lytte til broder Curtis fra Selskapet av Johannes av korset, som foreslår at vi kan be om at angsten vår blir omvendt. Fordi, sier han, når angst blir omvendt, vet du hva den blir da? Den omvendes eller omskapes til håp. Jeg kan ikke komme på noe bedre å preke: Hvis du er fylt av angst nå, er du nesten fylt av håp. Du er liksom supernær.

Her er det som forstyrrer meg nok til at det åpner den lille distansen mellom angst og håp – det skjer når jeg tar inn over meg dette:

Du husker listen over mektige menn fra begynnelsen av dagens lesning? Disse keiserne og herskerne og lederne og maktmenneskene som var så fryktet og mektige i sin tid – vet du hva? Den eneste grunnen til at noen kjenner deres navn...den eneste grunnen til at noen fortsatt sier deres navn – den eneste grunnen til at disse små, patetiske og såkalt mektige mennene i det hele tatt huskes 2000 år senere er at de er fotnoter til Jesus fra Nasaret. De som skinte av kraft og makt fra vold og grådighet – hvis myndighet syntes absolutt – er bare et fotnote til Jesus. Jesus – fredsfyrsten, en mann som ble forlatt og foraktet, en mann av smerte, synderes venn, han som tilgav sine fiender. Jesus – en hjemløs fyr som hang med fiskere og sexarbeidere og som sa vi skulle elske våre fiender. Kan du tenke deg hvilket slag det ville vært for Pontius Pilatus om han hadde visst?

Så min bønn denne uken hvor jeg ikke har visst hvordan jeg skulle be var enkel. Jeg nevnte hver ting og person som virker så mektig nå at det ikke synes mulig å unnslippe – herskere, tyranner, mine egne synder, samfunnskrefter og så videre. Jeg navnga dem og så sa jeg «fotnote».

Pontius Pilatus? Fotnote.

QAnon? Fotnote.

Din depresjon? Fotnote.

Gjelda? Fotnote.

Patetiske narsisster i alle variasjoner? Fotnote.

Ikke misforstå meg – alle disse tingene er virkelige og skaden de påfører oss og verden er en realitet. Men, for meg så er poenget med å tro – hele poenget med å tro på en sterkere kraft enn oss selv – at det åpner opp en større fortelling for oss enn den vi kan skape selv, en større historie enn den som ropes ut fra nyhetskanalene, et større budskap enn det som gjaller i mitt eget hode. Fylt av angst ser jeg bare et lite stykke av veien fremover og det føles som om verden lukker seg om meg, men i det større bilde tror jeg trassig at Gud kan omskape vår angst til håp. I det større bilde tror jeg trassig at tilgivelse er sterkere enn harme, at medfølelse er sterkere enn fordømmelse, at kjærlighet er sterkere enn frykt. I det større bilde tror jeg tyranner vil bli fotnoter. I det større bildet tror jeg trassig at kreft kan kureres og at du er strålende vakker. Amen.

 

Du kan se og høre prekenen til Nadia på Instagram her

Tilbake