Lommedalen kirke 25 år
Midt i dalen vår står Lommedalen kirke og lyser. Denne uken er den 25 år. Hit har vi båret våre barn til dåp, løpt potetløp på kirketorget, spilt i band, sagt farvel til de vi var glad i. Og masse mer. Vi er mange som regner Lommedalen kirke som vår. Fordi den rommer våre minner fra viktige og uviktige dager i våre liv.
Hva er det med denne kirken, dette rommet som taler til oss om Gud og om de vi selv er? Jeg har spurt de 4 som tidligere har vært prester her om dette. De har skrevet hver sin hilsen og sagt noe om hva de så og merket seg med denne kirken.
For min del skifter det litt hva det er jeg setter mest pris på. Det vanskelig å velge ut noe. Men akkurat nå, i denne adventtiden der vi ikke møtes slik vi pleier er jeg aller mest glad for at kirken lyser opp innenfra. Midt i den mørkeste tiden, midt i usikkerheten rundt hvordan denne julen blir, så står kirken vår og lyser. Mørket er ikke alene. Lyset vi trenger finnes.
Gud er her hvor vi bor.
Elise Bjerkreim-Bentzen
Tidligere kapellan og nå sokneprest i Lommedalen kirke (2011 - )
Det meste av tida kirka har stått her, har jeg vært benkesliter. Med stor glede. Her er det rom og raushet! Slik har jeg opplevd det. Som prest de siste åtte årene har jeg kjent på det samme. Dette rommet er så åpent og inviterende. Det har plass for alt vi mennesker bærer med oss i livet. Og et rom som beskytter, som favner. Så mye av det vi har å formidle, er allerede på plass. Ekstra sterkt for meg som prest har det vært å kunne forkynne evangeliet med «hele himmelen» i ryggen. En himmel som er på vei mot oss, ikke bare vi på vei mot den. Og så det åpne korset, den innerste åpne døra, som aldri skal stenges. Dessuten liker jeg veldig godt at kirkerommet er synlig til stede også når vi møtes på kirketorget og til kirkekaffe. At det hellige og det hverdagslige henger så tett sammen i kirkehuset vårt.
Knut Grønvik (sokneprest i Lommedalen 2013-2020)
Lommedalen kirke reiser seg høgt mot himmelen slik den som går opp å opp bakken kan løfte blikket og bli minna om ein himmel over livet. Innanfor dei store dørene er den vide grunnflata som rekk fra menighetssal til alter. Den gir god jording og breid kontaktflate for alt frå menighetsmiddag og brødsbryting, bønn og babysang, meditasjon og mellommenneskelige møter.
I mi tid arbeidde vi med lysglobe og sidealter, og prestesakristiet blei omgjort til teknisk produksjonsrom. I kontorgangen spelte vi gangfotball, og det lukta alltid pizza eller vafler fra kjøkkenet. Kirka romma engasjement og vilje til å prøve nye ting, som fyrste søndag i advent då forventing vart feira med snøkanon frå galleriet og Øysteins «Let it snow» -preludium.
Lommedalskirka vekker alltid varme minner om kjærleik i liv og teneste for meg og mine. Her såg vi jentene synge i kor, gøyme seg i alteret, og knuffe om å bære fana under «Lommedalsbarna». Her bar vi ei jente til dåpen, og her bar vi ut veslejenta vår i ei kiste. Livet, døden og kjærleiken. Dette rommet helde saman bruddstykker av livet på sitt sterkaste og mest sårbare. Og alle kvardagane. Klokkene ringer frå kyrkja som troner høgt på haugen, men ligg midt i dalen. Dei syng om Guds nærvær og Guds to adresser: «I det høge og heilage bur eg, OG hos den som er knust og nedbøygd i Ånda». (Jes 57; 15).
Margit Lovise Holte (kapellan og fungerende sokneprest i Lommedalen 2006-2011)
Gratulerer med 25 årsjubileet! Lommedalen kirke har vært og er helt spesiell for meg. Jeg har hatt mange fine år som prest, og femten av de aller fineste årene hadde jeg i Lommedalen. Først fem år hvor vi bygde menighet samtidig som vi planla og jobbet for at den nye kirken skulle finansieres, planlegges og bygges. Da den stod ferdig og ble tatt i bruk 1. søndag i advent 1995 banket våre hjerter av glede. Det var ikke til å forstå at nå stod den der i all sin prakt klar til tjeneste for Gud og folket. Vi som jobbet der skjønte at vi hadde fått være med på noe stort som kom til å bety mye for mange. Så fikk jeg derfra og utover på 90 tallet og inn i 2000 tallet, ti års tjeneste i dette vakre, åpne, lyse og høyreiste kirkebygget. Kirken i Lommedalen har med sin form og arkitektur røtter bakover i historien, samtidig som bygget favner fremtiden på en utrolig fin måte. Kirkerommets språk og teologi er åpnende og inkluderende. Like mye som det er enkelt, nakent og sårbart, er det talende og undrende. Når man kommer inn i rommet kjenner man seg ikke overveldet av tydelig og bastant symbolikk, slik man ofte kan gjøre når man kommer inn i eldre kirker fra tider da kirken hadde større behov for å fastholde sine dogmer og teologiske læresetninger. I kirkerommet i Lommedalen kjenner jeg bestemt at det er en himmel og en større virkelighet enn hva tanken kan romme og drømme om, og jeg kan få være der i rommet med min tro, min tvil, min lengsel og mitt håp.
Det er verdifullt å ha et slikt sted, en slik kirke å komme til.
Kjære Lommedalen menighet, lykke til med å være kirke i dette kirkebyggety fremover.
Stein Bjarne Vestnes (kapellan i Lommedalen (1990-2006)
Lommedalen kirke- et bygg og et rom mange er glad i, om man er innom ofte eller sjelden. Mange omtaler den som «min kirke». Beliggenheten på en høyde nede i dalen, godt synlig fra alle kanter. Bygget er moderne, men ser ut som en kirke. Jeg tror det signaliserer tradisjon og trygghet.
Kirkerommet er lyst og åpent. For meg og mange andre forteller rommet at i kirken skal det være høyt under taket. Et rom for de store tanker og for mangfold. Rom for menneskelighet og guddommelighet som hører sammen. Det lyse kirkerommet sier noe om at her skal nåde, håp og kjærlighet være de viktige ordene vi møter i glede og i sorg. Jeg merker at rommet er godt å være i når vi samles til de kirkelige overgangsritene og når det er konserter av ulike slag. Alterveggen med alle stjernene uttrykker håpet og drømmen om mer himmel på jord. Det oppleves ikke påtrengende i sitt språk, men sier oss at Gud kommer oss i møte og er til stede der vi er i livet.
I byggeperioden i 1995 kommenterte et av mine barn at jeg virket forelsket når jeg så bygget reise seg! Når jeg tenker på kirken i dag 25 år etter, er det takknemlighet og kjærlighet som preger meg.
La oss fortsatt arbeide for at kirken skal være «en åpen dør,- inn til det hellige og ut til mennesker».
Gunnar Næsheim (sokneprest i Lommedalen 1991-2009)
Preken av Stein Bjarne og Gunnar
Størst er kjærligheten.
Vi var prester i Lommedalen da denne menigheten var ny i 1991 og da kirken ble bygget og tatt i bruk for 25 år siden. Vi ble spurt om å holde preken ved jubileumsgudstjenesten 29.11. Dette så vi fram til for denne menigheten og kirken har betydd svært mye for oss!
Da det nå ikke kan avholdes gudstjenester får dere noen tanker fra oss i skriftlig form i stedet.
Kjære folk i Lommedalen og på Bærums Verk! Gratulerer med 25 års dagen til kirken!
Vi to har satt oss ned og snakket sammen om hva vi har ønsket å formidle som prester i Lommedalen.
Vi var to unge prester i 30-årene som fikk i oppgave å bygge opp denne menigheten sammen med stab, menighetsråd og mange frivillige medarbeidere.
Disiplene som Jesus valgte seg ut si sin tid, var unge og ferske. Slik var det med oss også. Vi følte at oppgaven vi var satt til var stor og vi hadde stor ydmykhet i møte med utfordringen vi gikk inn i.
Som prester og personer var vi ikke to som hadde alle svar. Vi var, og er, to som er underveis. Det vi ønsket var at menigheten skulle være et sted for oss og andre som opplever å være underveis i livet og i troen. Gudstjenester og andre samlinger skulle gi oss anledninger til å være på leit i håpet og troen på at Gud er til stede og kan vekke og styrke tro.
Nå er det 1.søndag i advent. Prekenteksten fra Lukas 4 kan kalles en programtale for Jesu oppdrag på jorden.
Han siterer fra profeten Jesaja kap.61 om at han er kommet for å forkynne et godt budskap for fattige, fanger skal få sin frihet, blinde få synet igjen, undertrykte skal settes fri og han skal rope ut et nådens år fra Herren.
Dette var prosjektet Jesu disipler ble kalt til å være med å forkynne og virkeliggjøre. Disiplene ble kalt til fellesskap med Jesus og til tjeneste for mennesker i ord og handling. Forkynnelse av evangeliet og omsorg for de som trenger bistand. Dette kaller vi i dag for kirkens diakonale oppgave.
Paulus ble senere kalt til tjeneste. Han var også en som var underveis og han beskriver noe av det han syns er det viktigste i 1.Korinterbrev kapittel 13:
Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis
da skal jeg forstå fullt ut,
slik Gud kjenner meg fullt ut.
Så blir de stående, disse tre:
Tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten!
Kjærligheten er det største! Dette var det vi ønsket å formidle i våre år i Lommedalen. Kjærligheten er det viktigste i livet. Det å bli elsket og det og få lov å elske. Intet tema er mer berørt i filmer og litteratur og vi har erfart det selv. Det gode ved å være elsket og det smertefulle når ikke hat blitt møtt med kjærlighet. Når vi erfarer kjærlighet, erfarer vi Guds gode gave. For kjærligheten er Guds og menneskets adelsmerke!
Denne teksten kan misforstås i retning av at hvis vi ikke elsker så mye som Paulus beskriver i 1.Kor 13, så vil ikke Gud ha med oss å gjøre. Men saken er at denne kjærligheten Paulus skriver om, går den andre veien. Den går først og fremst fra Herren til deg. Den er en beskrivelse av hvordan Gud ser med tålmodighet og kjærlighet på alle mennesker.
I den grad vi griper det og klarer å gi hverandre noe av den samme kjærlighet, er det velsignelse og livskunst av beste merke. Men det kommer ofte så mye i veien her i livet. Ting går galt, vi feiler, vi mislykkes, vi er svake og vi faller. Men det som mislykkes og går galt det tar slutt,-
Men Guds nåde tar ikke slutt.
Det eneste som skal vare evig er kjærligheten. Kjærligheten er et pust fra evigheten. Kjærligheten er Guds hånd i form av nåde og tilgivelse som stryker deg over kinnet.
Dette budskapet om kjærlighet og nåde fra Gud er det vi har ønsket å formidle i Lommedalen. Og vi ønsket at kulturen i kirken skulle være preget av denne holdningen til alle som kom innom kirken. Flere har fortalt oss at de har erfart dette. De har kommet til kirken, kanskje i en livskrise, og blitt møtt på en måte som har åpnet opp et nytt rom for dem. Troen og håpets rom.
Når vi nå går inn i adventstiden opplever vi stengte kirker på grunn av pandemien. Vi er spent på hvordan julen blir. Vi håper og tror at vi i løpet av 2021 vil kunne ha et mer normalt liv igjen.
Men vi ser også i år fram til å feire Jesus som kom til jord. Himmelen kom til jorden. Vi får ta imot nåde og kjærlighet fra Gud og vi får være med på å spre nåde og kjærlighet til andre mennesker i ord og handling.
Amen