Vet ikke om dere så det da dere kom i dag, men stien til opp til kirken har grodd igjen. Det må være første gang siden kirken ble bygget.
Det er lenge siden vi har kunnet være sammen her. Nå begynner det å ligne på en vanlig hverdag.
Vi skal tilbake til noe og samtidig er verden vår endret, hva var det du kalte det OK, stier vi før har gått har grodd igjen.
Så, Lommedalen menighet, hvem er vi etter korona?
Når vi nå igjen kan fylle denne kirken med liv, lek og latter, lengsler og tårer?
I vår fikk jeg utfordringen av Kari-Ann, til å si noe om det på semesterstart og jeg har tenkt på det siden. Det har jo vært min og mange andre store bekymring. Kommer vi tilbake til gudstjenesten eller har vi vendt oss av med å gå i kirken? Etter å ha holdt avstand lenge har det vært lett å bli en tilskuer. Skal vi fortsette med å holde avstand, være tilskuere eller er tiden inne for å komme nærmere hverandre og Gud?
For noen år siden var jeg på en kunstutstilling på Louisianna utenfor København. Midt i den store parken nede ved sjøkanten var de bygget en stor pyramide. Barna oppdaget den først, løp bort og begynte å klatre på den med en gang. Overalt på de forskjellige trinnene så satt det folk. I løpet av dagen kom og gikk folk opp og ned på pyramiden. De satte seg litt ulike steder la jeg merke til. Noen alltid på toppen, andre nederst, litt usikre på om det var lov å sitte der. Det var først etter en stund jeg oppdaget at dette var et kunstverk og at jeg og alle de andre som brukte pyramiden var en del av kunstverket. Det var meiningen at vi skulle bruke den.
Jeg har tenkt mye på denne pyramiden under korona. Når kirken vår har vært helt stille og jeg har vært her alene.
Pyramiden var vakker i seg selv, men det var først når folk brukte den, den kom til sin rett. Kirken vår er vakker på avstand og majestetisk der den ligger og lyser midt i dalen vår. «det er som om den alltid har vært her» sa folk da den ble bygget. Men det er først når døren står åpen og folk kan gå ut og inn Lommedalen kirke er det den skal være.
Nå er det lenge siden vi har kunnet fritt bruke kirken. Vi har alle sittet hjemme og holdt kirkens fellesskap og kanskje også Gud litt på avstand.
Ulike folk fylte pyramiden i hagen i København med liv. Kunstneren som lagde pyramiden Paul Gernes, hadde et motto: «jeg kan ikke alene, vil du være med?»
Slik er det også vi; Lommedalen menighet.
Vårt motto er: En åpen dør – inn til det hellige og ut til menneskene. Det er ingen av oss som kan holde denne døren åpen hele tiden eller for alle. Sammen blir vi det vår kirke og menighet skal være – en åpen dør inn til det hellige og ut til menneskene.
Koronatiden har vært mange ting noe vi aldri har opplevd før og aldri kommet til å glemme. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har synes at denne siste runden har vær utmattende. Den har gjort oss avventende. Det har vært litt vanskelig å tro på at det virkelig ser lysere ut. Hele tiden lurt på om noen har lurt oss. Korona har betydd at vi ikke bare har holdt avstand, vi har også tatt ut avstand. Blitt avventende og tilskuere.
Til mennesker rundt oss og kanskje også til Gud? Hvordan har det vært med troen din under korona?
Det er vanskeligere å tro alene. Det er derfor vi har en kirke i dalen. Så vi kan være sammen og finne ut hva det betyr å tro, lese i bibelen, snakke om og lære hvem Gud er
Når noen blir døpt tenner vi et lys. I dag har vi tent lyset til Samuel og Frida. Vi gjør det for å huske det Jesus sier: Jeg er verdens lys, den som følger meg skal ikke vandre i mørket med ha livets lys.
Jeg tenker ofte på disse lysene og ser det for meg. At i meg er det tent et lys. Jesus er mitt lys som viser vei, holder meg varm på en måte. Når jeg ber, leser i bibelen, er på gudstjeneste så er det som jeg holder flammen brennende. Det fine lys er at de lyser også for andre rundt oss. Når jeg holder mitt lys, min tro fremme så kan den også være med å vise andre veien. x
Hver søndag er vi mange som kommer hit og lager gudstjeneste. I dag er det alle vi som kom for å gjøre i stand. Vi har gjort ulike ting, men ved at vi kom så er det som vi holder vårt lys, vår tro på Jesus fremme. Det hjelper alltid å ha flere lys i et mørkt rom. Lettere å se Sånn tror jeg det også er med troen. Det hjelper at vi er flere som holder lyset vårt fremme, for da lyser vi sterkere. Vi holder alle vårt lys på hver vår måte, men det Jesus som er vårt og verdens lys.
Vi er ikke like og det skal vi aldri bli. På ulikt vis er vi grepet av det samme lyset: Jesus.
Vi er sammen i kirken fordi vi tror at Gud vil ha med oss mennesker å gjøre, at det lettere å tro når vi kan lyse for hverandre og at Jesus er verdens lys.
Ditt lys trengs i vårt fellesskap. Så vi og flere med oss kan se tydeligere hvem Jesus er og sammen lete etter hva det betyr i vår tid. I dag er det vi som holder våre lys fremme så vi som har kommet kan se bedre, neste søndag er det noen andre. Stien opp kirken må gås opp igjen ellers gror den igjen, for noen av oss så må vi også gå opp igjen troens vei til Gud igjen. Trene troens muskel igjen.
Det er gjennom å gå stien mange ganger den begynner å synes igjen. Om vi er mange kan vi holde denne døren åpen så den oppleves åpen for flere. La oss være lys og salt så vi ikke glemmer at Jesus er verdens lys.
Jesus sier: Jeg er verdens lys, den som følger meg skal ikke vandre i mørket med ha livets lys.