Det er ikke mye Gud kan få gitt til de sterke.
Dette sa en sjelesørger jeg oppsøkte en gang. Av alle ord om Gud og det kristne livet jeg har hørt i livets løp, er dette noen av dem som har festet seg.
Det er ikke mye Gud kan få gitt til de sterke.
Sånn er det, og det er dette som vi har så vondt for å forstå, og enda verre for å akseptere. Vi vil jo helst klare oss selv. Vise styrke, beherske tilværelsen, rydde opp i vårt eget liv.
Så henviser vi Gud til de områdene der vi ikke lykkes så godt. Han blir en hjelper det er godt å ha for hånden, dersom vi skulle trenge ham. Men helst hadde vi sett at vi klarte oss uten.
Hjelpeløse, det vil vi ikke være. Og da er det lite Gud kan få gitt oss.
For de som likevel er hjelpeløse, er det omvendt: De venter alt av Gud.
Gud blir hele deres håp, all deres trøst. Ikke noe område av livet holdes han borte fra. Hele livet ligger i Herrens hånd. De makter jo ikke håndtere det selv.
De roper: «Reis deg, Herre! Gud, løft din hånd! Glem ikke den som er hjelpeløs!»
De synger: «Du ser både ulykke og sorg, du ser det og tar det i din hånd. Den vergeløse kan overgi seg til deg, for du er den farløses hjelper.»
Derfor er det mye Gud kan få gitt til de hjelpeløse.
Men dette må vi antakelig bli hjelpeløse for å skjønne, vergeløse for å akseptere. Og ettersom vi slett ikke vil overgi oss og ikke vil være verken hjelpeløse eller vergeløse, kan det hende det må skje noe med oss som vi ikke vil.
Sykdom, kriser, nederlag, ydmykelser, tap, sorg, smerte.
Dette er slikt vi ikke vil vite av.
Men om det likevel skjer, så husk:
Det er mye Gud kan få gitt til de hjelpeløse.
Salme 10,12-14