Å være menighet når vi ikke møtes


 

Kirka er stengt. Himmelen åpen. Fellesskapet finnes, både mellom oss og med Gud. Her kommer noen tanker om å være menighet nå når vi ikke kan møtes.

 

 

Aller først vil jeg minne dere om noe apostelen Paulus en gang skrev:

Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!  La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Filipperbrevet 4,4-7)

Her har vi et livsprogram som vi alltid kan følge, men som kanskje får ny aktualitet nettopp nå. Bevare gleden og håpet. Være vennlige mot alle. Legge bekymringene, som det naturlig å ha, fram for Gud. Takke og be.



Så spørs det hvordan vi kan være menighet nå. Da er det viktig å huske at menigheten ikke er det samme som den virksomheten vi driver i kirken. Og slett ikke bare det staben steller i stand. Menigheten er et fellesskap, en kropp, og «om ett lem lider, lider alle de andre med». (1. Korinterbrev 12,26).

Hva kan det bety i praksis? Tenke igjennom hvem du kan være vennlig mot. Ta en telefon til. Kanskje hjelpe praktisk, med handling eller andre ting. Jeg vet jo at mange av dere allerede driver med sånt til vanlig. Men enda viktigere er det nå. Hva kan du gjøre? Og hvem vil du huske spesielt på når du ber?

Vil du ha en liten bønneliturgi, så bruk gjerne den staben bruker bår de samles til bønn ved sidealteret.

Det var bare det. Nå.

Hilsen Knut prest



… som etter tre kvart år på sidelinjen vet mer enn før om hvor godt det er når noen tar kontakt, spør hvordan det går, stiller opp og hjelper.

Tilbake