Finn synderen! Det nok best …


Kom bare ikke og si at det er noe galt med oss, eller at vi er syndere eller noe sånt! Men er det noe som går galt, så se for all del til å finne den ansvarlige og skyldige!

Mellom disse polene lever vi.

En minipreken fra Knut prest på 4. søndag i fastetiden.

 


Ganske lenge har det vært lite politisk korrekt å snakke om at mennesker er syndere. Vi står knapt nok til ansvar for andre enn oss selv, og skulle vi føle skyld, er den høyst sannsynlig falsk. I grunnen burde vi mennesker nå – vi skriver jo faktisk år 2020! – ha kommet langt nok til å beherske vår tilværelse. Eventuelle feil vi måtte begå, skyldes nok misforståelser, for dårlig utdanning eller vanskelig oppvekst.

Når noe likevel skjærer seg, når helsevesenet svikter eller smittevernet er for dårlig eller bankene er i krise, starter vi ikke desto mindre jakten på den eller de skyldige. Vi må finne synderen! Noen må ta konsekvensen, ta sin hatt og gå, legge seg flat, kaste kortene, være syndebukk.

Ulykken er knapt nok inntruffet før pressen henter frem gapestokken. Kanskje ikke akkurat nå, i koronakrisen. Da går man litt mer forsiktig fram, men spørsmålet dirrer under overflaten: Hvem har ansvaret for landets manglende kriseberedskap? Til tross for atskillige advarsler gjennom mange år? Hvem har skylda?

Noen ganger er kanskje iveren etter å finne en synder omvendt proporsjonal med egeninnsikten? Sånn kan det i alle fall virke, og det er neppe noe nytt.

I prekenteksten for 4. søndag i fastetiden, møter vi noen herremenn som tenkte noenlunde likedan. Syndserkjennelsen var ikke overveldende blant overprestene og fariseerne og de andre i Rådet i Jerusalem. De mente snarere at de hadde det meste under kontroll, både i egne liv og i folket de styrte.

Men nå var det skjedd noe som fikk deres posisjoner til å vakle og truet med å ryste deres tilværelse. Jesus hadde vakt en død mann til live, folk var begeistret og Rådet ante uro: «Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.»

Da var det øverstepresten Kaifas så lyset: Jesus har skylden! Han er synderen. Han må gå! Dere må jo skjønne: «Det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.».

Det var sannere enn han visste.

Han tenkte på ett plan: Noen må ofres for å skape ro og orden igjen. På et dypere plan (han talte profetisk uten å vite det, bemerker evangelisten) forutså han Jesu stedfortredende soningsdød for alle, for jødefolket og alle andre folk. Og vi for vår del kan, om vi holder de to planene sammen, forstå litt mer av hva en stedfortredende død går ut på.

Det er jo faktisk ofte både riktig og nødvendig å lete etter en skyldig, en som kan ta ansvaret og lide personlig tap ved det.

Når en menneskelig feil et sted i systemet får konsekvenser som er større enn et menneske kan bære alene, trengs det at den hovedansvarlige går inn og tar på seg skylden. Selv om det kan føre til tap av anseelse, stilling og prestisje. Selv om den øverste i systemet for sin del har gjort alt rett. Selv om konsekvensene for ham eller henne personlig blir grovt urettferdige.

Ser vi så på det dypere planet, på Jesu død for alle, er forholdet det samme.

Hver enkelt bærer i møte med Gud en skyld og et ansvar som er for tungt for et menneske å bære alene. Noe er kanskje til og med uopprettelig. Men den øverste – Guds selv – fornedrer seg og tar over byrden. Han taper alt, livet inkludert, enda han for sin del gjorde alt rett.

Konsekvensene for Jesus personlig var virkelig urettferdige.

Men for folket var de likevel de aller beste.

 

 

Evangeliet for 4. søndag i fastetiden:

Dette skjedde etter at Jesus hadde vakt Marta og Marias bror opp fra de døde.

Det står skrevet hos evangelisten Johannes:

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort.

Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.»

En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.»

Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.

Johannes 11,45–53

 

 

 

Tilbake