Palmesøndagspoesi
Jesus rir inn i Jerusalem. På et esel. Både han og ridedyret hører folket rope: Hosianna!
André Bjerke lar eselet komme til orde:
Eselet
Så rart å se en vennlig menskehop!
Hva er det for et syn som tryllebandt dem?
De hilser meg med hosiannarop.
Og jeg som ellers er et skjellsord blant dem!
De slår meg ikke. Veien er med ett
så god å gå på. Sval er middagsskyggen.
Jeg bærer på en bør som gjør meg lett.
Hva er det for en fugl jeg har på ryggen?
André Bjerke
Mandagspoesi
Det er dagen da Jesus renset tempelet. Drev ut pengevekslerne som gjorde seg rike på de fattiges bekostning. Kanskje det passer å høre Haldis Moren Vesaas sine tre vers til mor?
Å vera i livet
Dette: å vera i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.
Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og aukar den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.
Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.
Haldis Moren Vesaas
Tirsdagspoesi
Det er dagen da Jesus ba oss elske både Gud og vår neste. Ta imot kjærlighet og gi den videre. Bidra til liv og håp. Være som den våren Ruth Lillegraven dikter om?
Vårvill
eg er eg er eg er
seier den vesle
vakre våren
kikar opp mellom
restane av haust og
alt som blei borte
eg er ekte og
vanleg vår
seier han
og eg lovar
lovar gull og
grøne skogar
hender og hår
småsko og
lange dagar
berre vent
berre vent
Ruth Lillegraven (Lommedalen)
Onsdagspoesi
Denne dagen var det fest i Betania. Maria øste salve over Jesus, så duften fylte huset. Hos en kurvmaker i Jerusalem duftet det kanskje av nyskårne roser – slik Jens Bjørneboe dikter ham fram:
Kurvmakeren
Her har jeg laget noe ganske nytt
som ikke fantes før: en tornekrone.
Jeg, som er bosatt i Jerusalem
– i kurvmakernes gate er mitt hjem –
en stille mann med verksted, barn og kone;
jeg kjenner godt det arbeide jeg gjør,
og aldri har jeg gjort slik krone før.
Jeg skar meg grener av en rosenstokk,
syv slanke grener, smidige og lange,
syv myke tornegrener, det var nok.
På disse grenene sto mange, mange
av årets unge roser sprunget ut.
Jeg satte alle rester i et krus
– det mørke, røde, og det våte, grønne –
slik dufter de til glede for mitt hus,
og brenner ganske langsomt ned som ild.
Men ingen her på verkstedet kan skjønne
hva de skal bruke slik en krone til.
Jens Bjørneboe
Skjærtorsdagspoesi
Vi skulle ha møttes til måltidsgudstjeneste. Slik Jesus og disiplene møttes til påskemåltid. Nå kan vi ikke møtes med flere enn nærmeste familie. Da den regelen kom, skrev Hans-Olav Mørk dette diktet:
Vi skal møtes
Vi skal møtes
når dette er over,
ved et bord i en
smekkfull kafé,
i en kirke,
i midtgangens vrimmel
mot Guds alter
og det som skal skje.
Vi skal feire
og synge og le.
Vi skal gi til hverandre
et løfte,
at vi møtes
når veien er gått.
Når det mørke og vonde
er bak oss,
når den prøven vi fikk,
er bestått,
skal vi dele det svar
vi har fått.
Men alt nå
vet vi svaret.
Vi vet det.
Det å elske hverandre
er alt,
bære byrder
når en har for mye,
holde oppe
når noen har falt.
Til å elske,
til det er vi kalt.
Hans-Olav Mørk (Rykkinn)
Langfredagspoesi
De naglet Jesus til korset og reiste det. Dødens tre. Livets tre?
Midt i det ubegripelige låner vi øre til Hans Børli:
Døden
Døden er et tre,
ei mektig, susende torden-eik
er døden. De djupe røttene
suger verdensmørket
som sevje av vårkald jord, drikker
til greinene blemmer av lys, drikker
til selv din hjerneskalle er
en tom, skinnende, reinflidd skål,
rede til å fylles av lys, lys …
Hans Børli
Påskeaftenspoesi
Dagen da ingenting skjer. Jesus er død, svøpt og lagt i graven. Finner vi hvile?
Hjertet kan trenge det, som Ruth Lillegraven skriver:
Kvil no, hjarte
eg treng
ein pause no
du vesle ville
hjarte
så sjå kva eg har
henta ned frå loftet
ei gamal dokkevogge
bestefar lakka henne
i gull og sølv
no har eg reidd henne
med dun og silke
her skal du få kvile
so ro, no vesle
hjarte
Ruth Lillegraven (Lommedalen)
Påskedagspoesi
Jesus Kristus er oppstanden. Og det berører alt. Fra frøet i jorda til håpet i hjertet og sangen på en nyskapt jord. Hans-Olav Mørk gir oss perspektivene:
Vi skal så og synge
Jorda vi ble født til
Er et paradis
Fylt av solblå timer
Og av nattebris
Skjønnhet over skjønnhet
Hav og vind og skog
Jordas frukt som vokser
Etter harv og plog
Jorda som vi bor på
Er et sårbart sted
Livskraft har en grense
Krig kan drepe fred
Kuler og granater
Pløyer kjøtt og blod
Hat som gror fornekter
At vår jord er god
Gud som skapte verden
Ble et barn som vi
Og fordi han elsket
Ble vår jord satt fri
Kjærligheten spirer
Den er ikke død
Han er her og gir oss
Nådens vin og brød
Til hvert barn på jorda
Er det født et håp
Håpet er Guds gave
Gitt oss i vår dåp
Aldri mer skal døden
Ha det siste ord
Vi skal så og synge
På ei nyskapt jord
Hans-Olav Mørk (Rykkinn)