Bibeltekster og betraktninger til helligdagene


Palmesøndag. Skjærtorsdag. Langfredag. Påskedag.
Til hver av helligdagene hører en fortelling fra Bibelen.
Og så har Knut prest skrevet betraktninger.

 

Palmesøndag: Kongen på eselet

Det var nesten som 17. mai.

Et opptog var på vei. Folk stimlet sammen langs ruta. De hadde ikke flagg å vifte med. De sto der med palmeblader og andre grønne kvister. Noen sterke karer hadde brutt ned store palmegreiner og la dem utover på veien. Andre tok av seg kappene sine og la dem som et teppe. De hadde jo ingen rød løper. Men det var kongen som kom! Den nye kongen. Han som skulle ta makten nå. I Jerusalem.

I Lommedalen kirke ligger det også palmegreiner på veien. Midtgangen er som en vei. Den fører opp mot alteret og helt inn i himmelen. For stjerneveggen har en åpning. Det åpne korset. Og ser du ned når du går framover i kirken, ser du at de tynne skiferflisene ligger i et mønster. Som palmeblader. Eller som grovt vevd tøy?

Midtgangen vår skal minne om at Jesus toget inn i Jerusalem. Og minne oss om at vi er på vei mot det himmelske Jerusalem, på en ny jord, der all smerte og sorg skal være glemt. På den veien gikk Jesus foran. Gjennom død og grav til evig liv.

Men det var noe rart med Jesus. Konger pleide å sitte på sin høye hest når de inntok en by. Da Jesus hørte at folket kalte ham konge, satte seg på et lite esel. Han satt så lavt at føttene sikkert subbet i bakken.

Jesus var ikke en som hevet seg over oss. Han var som en av oss. Visste hvordan det var å være et vanlig menneske. Derfor er det så fint å kunne ønske ham velkommen.

Vi kunne godt ropt hurra. På palmesøndag roper vi hosianna! Hjelp oss, betyr det. Og det vil Jesus gjøre.

 

Bibelfortellingen

Lørdag før påske var det stort selskap i Betania, oppe på Oljeberget øst for Jerusalem. De var hjemme hos Marta og Maria. Jesus hadde vekket broren deres, Lasarus, opp fra de døde. Begge to var selvfølgelig med på feiringen. Dagen etter skjedde dette:

Det står skrevet hos evangelisten Johannes:

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
               Hosianna! Velsignet er han som kommer
               i Herrens navn, Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
Vær ikke redd, datter Sion!
               Se, din konge kommer, ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.
Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet.
Johannes 12,12–18

 

 

Skjærtorsdag: En brokete gjeng

Det var nesten som julaften.

Enda det var påske. Der i landet var det påskemåltidet som var det store. Da måtte alt være på stell. Bordet pyntet med de fineste lysestakene. Den samme maten som alltid. Lammekjøtt og bitre urter. Et stort beger med vin. Som alle kunne dyppe brødbitene sine i.

Jesus ville feire påskemåltidet med de nærmeste vennene sine. De tolv disiplene gikk sammen om å stelle i stand.

En brokete gjeng, kan man si. Der var den høyrøstede og brautende Peter. Der var unge Johannes og Jakob, storebroren hans. Judas var der, han som allerede hadde bestemt seg for å svike, og en annen som het Judas, en stillfaren fyr. Og sju andre. Alle fikk sitte til bords med Jesus denne kvelden.

I Lommedalen kirke har vi også et bord. Alteret står der framme. Samlingspunktet vårt. Der himmel møter jord, så å si. Vi er også nøye med pådekkingen. Duk i riktig farge. De fineste lysestakene. Vakre blomster. På alteret står også et stort beger vin. Som alle kan dyppe nattverdsbrødet i.

For da Jesus og disiplene satt rundt påskebordet, skjedde det også noe nytt og annerledes. Jesus ba dem fortsette å bryte brød og dele vin. Til minne om ham. Det var sånn nattverden begynte. Og slik har det fortsatt i to tusen år. Over hele verden. Også her hos oss. Et måltid der Jesus er midt iblant oss. Så vi kan kjenne og smake det.

Og det fine er: Når vi stimler sammen i midtgangen, på vei mot alteret og brød og vin, da er vi også en brokete gjeng, kan man si. Så mange ulike og unike. Og alle får vi være med.

Alle kan vi rekke hendene fram og ta imot det Gud vil gi oss.

 

Bibelfortellingen
Påsken ble også kalt de usyrede brøds høytid. Den startet med at folk samlet seg til påskemåltid. Også Jesus og disiplene startet påskefesten slik.

Det står skrevet hos evangelisten Matteus:
På den første dagen i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltidet for deg?» Jesus svarte: «Gå inn i byen, til den mannen dere vet, og si til ham: ‘Mesteren sier: Min time er nær; hos deg vil jeg holde påskemåltid med disiplene mine.’» Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og de gjorde i stand påskemåltidet.

Da det ble kveld, tok Jesus plass ved bordet sammen med de tolv. Mens de spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» Da ble de dypt bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg, Herre?» Men han svarte: «Den som har dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg. Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.» Judas, han som forrådte ham, spurte da: «Det er vel ikke meg, rabbi?» «Du har sagt det», svarte Jesus.

Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt. Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.»

Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.
Matteus 26,17–30

 

 

Langfredag: Hvorfor måtte Jesus dø?

Det var trist som i en begravelse.

Og gravferd, det ble det før dagen var over. Jesus var blitt tatt, sist natt. Med makt. Ført av sted til forhør, hos øversteprestene og deres høye råd, hos kong Herodes og hos landshøvdingen Pilatus.

Stemningen snudde. Folk ropte korsfest! Så ga Pilatus opp. Dømte ham til døden. Soldatene pisket og plaget og hånte ham. Jesus ble helt utmattet. Likevel måtte han bære korset sitt selv, før de spikret ham fast og reiste korset opp. Så ble det mørkt i tre timer, midt på dagen.

Vi har et stort kors i Lommedalen kirke også. Midt på himmelveggen. Det pleier å lyse. Men langfredag er det slokt. Mørkt. Vi tenner det ikke før påskemorgen, og den dag i dag sitter vi med samme spørsmål som Jesu disipler og venner den gangen: Hvorfor måtte Jesus dø?

Kanskje mørket kan gi oss en nøkkel. Det henger jo mørke skyer over livene våre. Fortiden, her og nå, og framtida. Vi pådrar oss en del skyld gjennom livet. Jesus døde for å sone den, forstå det den som kan. Foran oss truer døden, finnes det vei gjennom den? Og så har vi de mørke skyene her og nå. I disse dager så tydelig med koronakrisen, sykdom og død.

I mørket, på korset, kjempet Jesus. Hvilke smerter og påkjenninger vi enn er utsatt for, hvor redde vi enn er: Jesus ser. Forstår. Lider med oss. Mange finner trøst i dette.

Til slutt orket han ikke mer. Han ropte høyt og døde. Da kom noen av vennene hans, tok ham ned fra korset og la ham i en grav. En hule i en fjellvegg. Med en åpning så svart som døden. Slik det slokte korset viser oss at det er en åpning i veggen. Mørk og truende den også.

Men så, påskemorgen, stråler lyset ut igjen. Noe skjedde der inne. Døden var ikke det siste. Bare det nest siste – før oppstandelse og evig liv. Fortsettelse følger.


Bibelfortellingen
Etter at Jesus ble tatt til fange, forhørt, dømt og pisket, korsfestet de ham midt på dagen Langfredag.

Det står skrevet hos evangelisten Markus:
De førte Jesus ut til et sted som heter Golgata – det betyr Hodeskallen. De ville gi ham vin med myrra i, men han tok ikke imot den. Så korsfestet de ham og delte klærne hans mellom seg ved å kaste lodd om hvilket plagg hver skulle få. Det var ved den tredje time de korsfestet ham. Innskriften med anklagen mot ham lød: «Jødenes konge».

Sammen med ham korsfestet de to røvere, en på høyre og en på venstre side av ham. Og det skriftordet ble oppfylt som sier: Han ble regnet blant lovbrytere. De som gikk forbi, ristet på hodet og spottet ham: «Se nå, du som river ned tempelet og bygger det opp igjen på tre dager! Frels deg selv og stig ned fra korset!»

På samme måte hånte også overprestene og de skriftlærde ham og sa til hverandre: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse! La nå Messias, Israels konge, stige ned fra korset, så vi kan se og tro!» Også de som var korsfestet sammen med ham, hånte ham.

Da den sjette time kom, falt det et mørke over hele landet helt til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Hør, han roper på Elia.» Da løp en bort og fylte en svamp med vineddik, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Han sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å ta ham ned.»

Men Jesus ropte høyt og utåndet.
Markus 15,22–37

 

 

Påskedag: En tom grav, en åpnet dør

Det var som den beste bursdagen.

Stå tidlig opp. Lete etter den fineste overraskelsen. Og siden få din aller, aller beste venn på besøk.

Noen av de kvinnene som hadde fulgt med Jesus hele veien fra Galilea til Jerusalem, sto også tidlig opp. De gikk for å finne Jesus. For de hadde sett hvor graven var, og at han ble lagt der.

Da fikk de seg den største overraskelsen i verdenshistorien. Graven var åpen. Jesus var ikke der! To engler forklarte at han hadde stått opp igjen, selv om han var korsfestet, død og begravet. Jesus hadde jo fortalt at det skulle skje. Men nå var de så overrasket at de ikke visste hva de skulle tro.

I Lommedalen kirke har vi et lysende, åpent kors på framme på himmelveggen. Fra kvelden Skjærtorsdag er det alltid slokket. Påskemorgen tenner vi lyset høytidelig igjen. For korset og døden var ikke det siste. Bare det nest siste. Jesus sto opp – og åpnet en dør vi alle kan gå inn, gjennom død og grav til nytt liv.

Hver gang noen blir døpt, og hver gang noen blir gravlagt, takker vi Gud for det levende håpet. Vi har fått det fordi Jesus sto opp fra de døde.

For Jesu venner, både kvinner og menn, var den dagen de fant graven tom, fylt av både glede, undring, tro og vantro. Det var først senere de skjønte den store sammenhengen. Men det hjalp at de ikke bare fant en tom grav. De møtte også Jesus igjen.

Etter oppstandelsen var Jesus annerledes, men likevel den samme. Det syntes på sårene han ennå hadde.

Bak i kirken henger det en båt over sidealteret. I båten stiger Jesus fram, med sårmerker på hendene. Han lever og vil være med oss på ferden fra jord til himmel, gjennom død til liv. Så kanskje er det ikke en båt? Kanskje er det lyset fra den tomme graven som skinner rundt ham. Og oss.

 

Bibelfortellingen
Flere kvinner hadde fulgt med Jesus på veien til Jerusalem. De så hvor han ble gravlagt. Da
gikk de hjem og laget i stand velluktende oljer og salver. På sabbaten holdt de seg i ro, som loven krevde. Dagen etter skjedde dette:

Det står skrevet hos evangelisten Lukas:
Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp.

De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’»

Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

Mens de snakket om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» De ble forferdet og redde, for de trodde de så en ånd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere grepet av angst, og hvorfor våkner tvilen i hjertet deres? Se på hendene og føttene mine. Det er jeg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har.»

Dermed viste han dem hendene og føttene sine. Da de i sin glede ennå ikke kunne tro, men bare undret seg, spurte han dem: «Har dere noe å spise her?» De ga ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på.
Lukas 24,1–9 og 36–42

 

 

 

Tilbake