Dette er trasig: ro båten i land, trøtt i bein og armer, våt og kald etter en lang og hustrig natt uten så mye som et napp og så bare ha noen usle timer til en urolig blund før dagens plikter kaller.
Dette er trivelig: trekke båten opp i fjæra, gjøre opp bål på den beste plassen, steike fisken mens sola renner, spise seg mett blant nære venner og så gyve løs på dagen som tar til.
Det er fortsatt mange nordmenn som lett kan leve seg inn i begge disse situasjonene. Kan du det, da aner du kontrastene i det Jesu disipler fikk oppleve en tidlig morgen ved Tiberias-sjøen. Hele fortellingen finner du nederst på siden!
Som natt og dag
Disiplene var på vei mot land, og det eneste som fylte båten, var dysterheten etter en nytteløs natt. Så, brått, gikk garnene fulle. Disiplene dro både båt og not opp i en vakker liten vik, satte seg ved bålet og gumlet stekt fisk i morgensola.
Kontrasten var, bokstavelig talt, som natt og dag. Hele natten hadde de strevd til ingen nytte. Så grydde det, og sammen med morgenlyset kom Jesus med all sin velsignelse.
De må ha hatt det utrolig flott der de satt. Solglitter i vannet, fuglesang i trærne, varme fra bål og vårlig vind. Og midt iblant dem, slik som i de aller beste stundene, satt Jesus.
Så reiste han seg og gav dem både fisk og brød og trøst og tro.
Det de trengte
Og det var akkuret det de trengte. De gode opplevelsene med Jesus hadde begynt å bli fortid. Tre gode år hadde de vært sammen med mannen fra Nasaret før den dramatiske påsken i Jerusalem. Nå hadde de dratt hjem til traktene de kom fra. Hverdagen var ettertrykkelig tilbake. Hva nå?
«Jeg drar ut og fisker,» sa Peter en dag. Tilbake til det vanlige.
Det lyder desillusjonert. Det skjer på måfå. Og fører ikke til noe annet enn resultatløst slit.
Selv den som aldri har satt sine støvler i en fiskebåt, kjenner stemningen. Når det gode og lyse som gjør livet verdt alt strev, har begynt å mørkne. Målet og meningen forsvinner. Lite lykkes. Tomheten gjør seg gjeldende.
Det er da det gjelder å holde fast på de klare øyeblikkene. Som når du sitter en vinterkveld og ser på bildene fra den morgenen dere grillet fisk i strandkanten. Mørket og kulden, isloasjon og usikkerhet, er ikke den eneste virkeligheten. Det var en god sommer og det skal komme en ny.
Famling og ørkesløst strev er jo ikke alt som er å si om livet. Heller ikke nå når smittefaren henger over oss. Det har vært andre tider. Da du var i nærheten av en lysere og sannere virkelighet. Og det skal komme nye. Det skal komme dager etter lange netter, inntil den evig lyse dagen gryr.
Da det virket meningsløst
Morgenen ved Tiberias-sjøen var et klart øyeblikk. Natten og mørket og strevet ble ikke hele fortellingen. Det kom en ny dag.
Disiplene følte seg kanskje ferdige med Jesus. Ingen annen vei lå åpen enn veien tilbake til det daglige liv og strev. Men så var det nettopp en grå hverdag Jesus møtte dem igjen.
Han kom da de var slitne. Trøtte. Lei av hele jobben.
Han kom da de hadde strevd forgjeves.
Han kom da det meste virket meningsløst.
Og han kom, slik han hadde gjort før, med interesse for dem og hvordan de hadde det, med råd og rettledning, med hjelp der de trengte det mest.
Når hverdagen røyner på
Så ga han dem mat. Tok brød og brøt det og rakte det til dem. Det var bare en drøy uke siden han hadde gjort det samme. Under påskemåltidet kvelden før han døde. Da han feiret den aller første nattverden med sine venner.
Jesus var slett ikke ferdig med disiplene – og han er heller ikke ferdig med oss. Han rekker brødet til oss også når vi feirer nattverd til minne om ham. Livets brød. Og når hverdagen røyner på, er Jesus også her hos oss. Nå.
Når det kom nye nytteløse netter, kunne disiplene hente fram minnet om fiskefangst og bål i strandkanten. Det samme kan vi gjøre. Jesus kommer til oss like visst som han kom til dem. Selv når vi føler oss tomme som etter en natt uten napp.
Evangeliet for 2. søndag i påsketida
Det står skrevet hos evangelisten Johannes:
Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der.
Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.
Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han.
«Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de.
«Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus.
De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått.
Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.
Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet.
Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.
Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.
Johannes 21,1–14