I disse ulvetider. Minipreken på gjetersøndagen


Det er ulvetider. Vi mennesker utsettes for rovgriske angrep. Akkurat nå gjør et virus innhogg i flokkene våre. Og vi ser oss om etter noen som både kan lede oss trygt og bekjempe styggen.

 

 

Trenger vi ulv i Norge? Som prest og pastor – hyrde, altså – er det vel naturlig at jeg tar parti for sauen i det politiske slagsmålet som pågår mellom den og rovdyra og deres respektive respresentanter.

Som predikant – hvilket jeg jo også er – har jeg imidlertid interesser i ulven. Og får jeg her i en liten preken et øyeblikk lov til å tenke helt ensidig på predikantens behov, er svaret klart: Ulv må vi ha. Hvordan skulle folk ellers kunne fatte hva den gode hyrde er godt for?

 

En hverdag folk kjente

Bibelen er spekket med bilder, hentet direkte ut av en hverdag folk kjente, slik at de kunne forstå det gode budskapet om Guds ubegripelige omsorg og godhet.

Nå i helga er det etter gammel kirkeskikk «den gode hyrdes søndag». Vi får høre om gjeteren som fryktløst kaster seg inn i kampen mot de ville dyr for å berge sin dyrebare flokk før han leder dem videre til tryggere steder.

Da Jesus sammenlignet seg selv med en slik gjeter, var det neppe noen av tilhørerne som ikke skjønte hva han mente. Dette hadde de erfaring med og klare forestillinger om, og selv om rovdyra er blitt færre, er gjeteren fortsatt et vanlig syn i Jesu hjemland – og de fleste andre land i verden.

Her i Norge er derimot utarmingen av artsmangfoldet i skaperverket kommet så langt at vi knapt nok trenger gjetere lenger. Gjete sauer, det var bare noe gamle folk holdt på med da de var unger. En generasjon eller to til, så er ikke forestillingen om gjeteren mer enn pittoreske inntrykk fra bussvinduet på en sydentur.

 

Rovgriske angrep

Derfor kunne jeg – som predikant – ønske meg ulven tilbake. Ikke fordi jeg vil sauen til livs. Tvert imot. Men da kommer kanskje gjeteryrket til heder og verdighet igjen, så folk kan få ny, livaktig bakgrunn til budskapet om den gode hyrde.

For dette budskapet trengs som aldri før.

Det er ulvetider.

Vi mennesker utsettes for rovgriske angrep: fra mammons utsendte medarbeidere, fra maktsyke medmennesker og et sexfiksert samfunn, fra massemedienes flimmer av villedning og verdiforflatning, fra dyret i sine egne drifter.

Akkurat nå er det et virus som er ulven. Det gjør innhogg i flokkene våre. Og vi ser oss om, både etter noen som kan lede oss til trygge steder, og noen til å bekjempe styggen.

Ute av stand til å frelse oss selv ligger vi mer eller mindre såret langs en vei som førte feil av sted. Behovet for en Gud som både viser omsorg og viser vei, er så visst ikke blitt noe mindre i vår moderne tid enn det var den gangen gjetere var et daglig syn.

 

Ja takk, begge deler?

Problemet er bare det at vi så vil nødig ha en virkelig gjeter. For da må vi ta imot både omsorg og rettledning, både trøst og tukt.

Omsorgsguden aksepterer de fleste. I alle fall til nød. Det er jo fortsatt mange som roper til Gud om hjelp når de er ille ute. Da er hyrden god å ha. Trøst kan vi trenge, og et håndslag så vi kommer oss ut av knipa.
Jesus griper da også mer enn gjerne inn når vi sitter fast, så gjerne at han ofret sitt liv for å få oss ut av klørne på vår fiende.

Veilederguden, derimot, hyrdestemmen som med myndighet sier oss hvor det gode livet er å finne, den er det færre som lytter til. Vi stoler visst ikke på at den gode hyrde virkelig er god , at han både kjenner oss og vil oss vel.

Den milde og gode hyrde er det marked for.
Den strenge og gode gjeteren vil vi ikke ha.
Men Jesus er både mild og streng.
Han trøster og leger, formaner og rettleder.

Og begge deler må til i en verden med ulv.

 

 

Evangeliet om den gode hyrde


Dette hellige evangeliet står skreve hos evangelisten Johannes:

Jesus sier: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene.

Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.

Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»

Johannes 10,11-18

 

Tilbake