Søndagens preken er skrevet av en av studentene som er i menighetspraksis hos oss i noen uker. Les den her!
Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. 2.Kor 5, 18-21
Her i var det mye på kort tid. Paulus sitt viktigste budskap i denne teksten er at vi må forsones med Gud.
Vi kan tenke på forsoning slik: først skjer en konflikt eller en uenighet, deretter er det en sånn forferdelig vond avstand, som kan kjennes uoverkommelig ut. Når vi tar et oppgjør med det, kan det føre til tilgivelse, tilgivelsen fører oss nærmere enn noen gang før. Det er så deilig å være sammen igjen.
Det er inderlig vondt når det skapes avstand med de vi er glad i, mange av oss har et behov for å forsones på ulike måter, slik at vi kan ha det godt.
Nå er det fastetid. Det er en påminnelse om Jesu 40 dager i ørkenen. For meg har fasten blitt brukt på å komme i gang med en livsstilsendring. Faste dreier seg ikke om å la være å spise, men om å rette oppmerksomheten mot Gud. Fastetiden er en tid for øvelse, - skjerpe sansene, lydhørheten, få øye på ditt eget liv, menneskene rundt deg, og Gud.
Det gikk opp for meg at jeg trengte og fortjente å forsones med meg selv, for at jeg skal kunne være en bedre mamma, student og medmenneske. Jeg har blitt mer bevisst på hva kroppen min får i seg av næring og vært i mer aktivitet. Det vært en betydelig endring. Når man ikke er forsont med seg selv, omringer man seg med tåke og bare er opptatt av seg selv og sin egen medlidenhet at man blokker ut alt annet. Tar avstand fra alt annet. Til og med essensen av den man innerst inne er.
Nå ser jeg at jeg er forsont. Jeg er ikke bare forsont med meg selv fordi jeg gjør meg selv godt, jeg er også forsont med Gud. Jeg har sett det klarne opp rundt meg og i meg. Tåken er borte. Nå opplever jeg et nytt perspektiv og fokus. Det er mye lettere å oppdage koblingen mellom seg selv og Gud, nå. Gud har vært der hele tiden, men jeg har vært for opptatt med meg selv til å oppdage hans nærvær.
Hvis en av dere har noe uoppgjort med dere selv som gjør at dere tar avstand, enten fra dere selv eller andre, så håper jeg inderlig at dere tar det oppgjøret i dag. Begynn en reise i deres indre, for da vil dere også oppdage Gud og hvordan Han er tilstede i deres liv. Vi må øve oss på å være oppmerksomme.
Det beste er at vi er allerede forsont med Gud, og han er oss nærmere enn noen gang.
Paulus sa i teksten vi leste i dag, at vi er utsendinger for Kristus og det er Gud selv som formaner gjennom oss.
For mange år siden, kjøpte faren min seg et nytt hus, et nydelig, rustikt hus ved fjorden, men han fant ut at det ikke var rent vann i huset. Det var bakterier i vannet som kunne gjøre han og meg syk. Da var det en selvfølge for oss å reise til min farmor, å få flere kanner med vann av henne. Dette har fortsatt siden den gang. I underkant av 20 år har farmor forsynt oss med vann, og nå er feilen på vannet utbedret, men fordi smaken på farmors vann er bedre har det fortsatt på denne måten. Jeg er sikker på at dette er noe vi alle ville gjort for våre nærmeste. Foreldre som forsyner barna sine med rent vann, er jo en selvfølge for oss i Norge.
Verden er stor. Det er ikke tilgang til rent vann andre steder på jorden. Det holder ikke å forsyne våre nærmeste med vann, vi har et ansvar for å dele vår gave med alle som trenger. Vi har alle fått guds rettferdighet, men det er ikke rettferdighet i verden.
Her i Lommedalen menighet, begynner fasteaksjonen for konfirmantene neste helg (21-23. mars). Meld dere gjerne som sponsor for konfirmantene, eller doner noen kroner på Kirkens nødhjelp sin hjemmeside, slik at vi alle får rent vann.
Paulus sier at Gud forsonte verden med seg selv
Skrevet av Linn Victoria Sonerud