I dag skal vi snakke om adventstiden. Om hva denne tiden frem mot jul særlig minner oss om. Vi har allerede hørt teksten fra salme 24. En tekst fra det gamle testamentet som peker frem mot han som de ventet på, Messias, kongen som skulle befri Israelsfolket. Mange av tekstene vi leser fra GT i adventstiden glir rett inn i hva advent betyr. Advent betyr «Herrens komme» Dagens prekentekst handler om Jesus som red inn i Jerusalem, hvorfor vi leser teksten som markerer begynnelsen av påsken har sine gode grunner. Men la oss vente litt med den.
La oss begynne hos adventslysene.
Hvert år tenner vi fire lys, ett lys for hver søndag før jul. Her i kirken har vi hvite lys. Oppstandelsesfargen, for hver søndag samles vi for å feire og grunne på hva det vil si at Jesus stod opp.
De fleste av oss har lilla lys hjemme. Lilla er fargen man får om man blander blå og rød. Rød er kjærlighetens og jordens farge, den minner oss om Guds kjærlighet til alt det skapte. Blå er himmelens og håpets farge. Blått har noe mørkt og klart over seg. Bare tenk på himmelen i nattemørket. Håp stiger ofte opp av det mørke og gir klarhet. Et lavmelt blått håp tar vi med oss fra adventslysene.
Lysene gir varme og hjelper oss å se bedre. Tekstene vi leser i kirken i adventstiden er ment på samme vis. De skal hjelpe oss å se bedre hvem som kom til oss julenatt.
Det finnes en gammel tradisjon for å ha tre lilla og ett hvitt lys i advents staken. Det hvite lyset ville man tent i dag. 1. søndag i advent. Hvit er fargen for oppstandelsen og festen. I dag er det fest. Vi markerer kirkens nyttårsdag. Et nytt kirkeår venter.
Når vi tar imot et nytt år så gis vi en mulighet til å tenke over; Hva vil vi ta med oss fra det gamle, verdt å ta vare på, hva vil vi rydde vekk og hva drømmer vi om og lengter etter skal skje der fremme?
Slik er det også på kirkens nyttårsdag. Men i dag blir ikke spørsmålet bare stilt til hver og en av oss, men også til menigheten som fellesskap. Hva vil vi holde fast i, hva lengter vi etter som kirke her i dalen vår, hva skal vi rydde vekk for å kunne ta imot han vi samles om, Jesus, vår Herre? Rydd vei for Herrens komme, synger vi i adventstiden.
Adventstidens preg og kirkens tradisjoner ser vi spor av helt tilbake til 500- tallet. Tekstene vi leser og deres sammensetning har også fulgt kirken i hundrevis av år.
1. s advent leser vi tekster som hjelper oss å forstå hvem Jesus er. Fredskongen, han som kom til jorden.
2 s. I advent har et mer eskatologisk preg, det vil si, vi leser tekster som handler om når Jesus skal komme igjen.
3. s i advent er Johannes døperen sin dag. Hans kall var å rydde veien for Jesus, fortelle folk at Jesus skulle komme.
4. s i advent er Maria, Jesu mor sin dag.
Og ved alle disse søndagene leser vi profetiene fra GT om Messias som skulle komme. Løftene som ble gitt over mange hundre år fra Gud om at han som skulle frelse de skulle komme. Bare i dag finner vi flere av disse profetiene i Når Jesus rir inn i Jerusalem bruker han de gamle profetiene for å forklare disiplene hvorfor han måtte ri inn på et esel. De sang hosianna Davids sønn, et gammelt hyllings rop fra Salmenes bok.
Vi leser altså tekster fra GT om hvordan mennesker lengtet etter Messias, lengtet å komme hjem til Gud igjen, lengtet etter forsoning.
Alle søndagene, alle lysene, alle tekstene og salmene før jul er ment for å gjøre oss klare. For å på ny åpne oss opp for hva det betyr at Gud ble menneske.
Når Jesus kommer inn i verden er det overraskende og overveldende. Jesu fødsel utgjør en kolossal forskjell. Bare tenk på hva det har hatt å si for verden, for tidsregningen, for vår egen kultur og folk Men det er likevel mer.
Adventstiden står i dette spennet, mellom det uforanderlige, det vi holder fast ved, alle tradisjonene, feiringen av Jesu fødsel for lenge siden og samtidig er det en tid for å åpne seg for det nye. Vi venter fremdeles for å se hva som kan skje hvis Jesus blir invitert inn i livene våre i dag, i denne adventstiden. Vi blir aldri ferdige.
La oss reise oss og synge som de sang da Jesus red in i Jerusalem før vi hører det hellige ev. Salme 23
Det virker så godt planlagt sa Hergunn da vi leste teksten sammen i gudstjenestegruppa på onsdag. Og det var det nok. Jesus tar i bruk sterke virkemidler. Å ri inn i byen og motta hylles av folket var slik erobrere og konger gjorde på den tiden. Nå gjorde Jesus det samme. Men det var likevel annerledes og overraskende. Han red inn på et esel. Jesus viste seg som konge, men på et helt annet vis. Han viste andre former for styrke enn makten, andre veien til storhet enn ære og berømmelse. Ydmyk, ridende på et esel, slik det står i profetien fra Sakarja.
Når vi leser denne teksten som forberedelse til jul, så er det naturlig å se etter sammenhenger. Finnes det noen tråder som går mellom inntoget i Jerusalem og Jesus som ble født. Her er det jeg fant.
Eselet. Jesus red inn i Jerusalem på et esel. Tidligere hadde han og blitt båret inn i en annen by på et esel. Til Betlehem, bare noen kilometer unna, i Marias mage. Det stussligste og staeste dyret bar verdens frelser. Ingen er for små, for fattig, for stygge for Gud. Til og med eselet bøyet seg for frelseren.
Det ble uro i hele byen skriver Matteus om Jesus som red inn i Jerusalem. Det ble uro i Betlehem også da Jesus ble født. Herodes satte i gang og ville drepe alle små gutter. Familien til Jesus måtte flykte til Egypt. Jesus utfordret makten og de som hadde den, men ikke gjennom å vise seg sterkere, men gjennom å løfte mennesker opp, gi kjærlighet, håp og fred.
Folket flokket seg rundt Jesus da han red inn i Jerusalem og alle som ville fikk se. De la ned kappene sine og viftet med blader og de sang sin lovsang til Gud, hosianna. Ved krybben fikk også alle se, både de rike vismennene og de fattige gjeterguttene. Og lovsangen til Gud ble sunget; Ære være..
Ingen av de skjønte nok helt hva de var med på. Men jeg tror likevel det gjorde noe med dem. Jeg tror at både de som stod ved krybber og de som viftet med grenene kunne merke av de var med noe eget som skjedde. At det var et av de øyeblikkene der du ser mer enn du kan begripe og kjenner at du blir grepet av det. Slik er det ofte når vi møter Gud. Vi begriper det ikke helt, men kjenner oss grepet. Er det kraften i kjærligheten eller håpet som stiger ned og setter seg i oss har jeg lurt på? Ikke vet jeg. Men kanskje er det det som skjer når tro, håp og kjærlighet møtes og smeltes sammen og blir til ett. At det er det det er når vi erfarer det å bli grepet av noe som er mer enn vi kan begripe. Grepet av Gud. Det er erfaringer vi aldri helt blir ferdig med, men vender tilbake til og grunner på.
Adventstiden er en tid for forberedelser. For kaker som skal bakes og gaver som skal kjøpes, for forventninger og kos. Det er så mye fint i det vi prøver å lage i stand for oss selv og for andre. Min oppfordring til oss er å også bruke søndagene til forberedelse. Gjennom å synge en adventssalme, lese tekstene som hører til adventstiden, gå i kirken. Gjøre oss klare til å ta imot Jesus. For sannheten er at det er ingen av oss som fullt ut vet hva det vil si for oss at Gud ble menneske. akkurat i år, akkurat i denne adventstiden. Men han kommer til oss, ofte på overraskende vis og ofte når det ikke passer, eller som vi ikke hadde sett for oss. Sånn er det jo som regel med julen også. At de virkelige gavene, kjærligheten, varmen og håpet som vi lengter etter kommer til oss på overraskende vis. Noen ganger ser vi det først i ettertid, slik mange på Jesus tid også først så hvem Jesus var i ettertid. Når de leste profetene, husket hva han hadde fortalte dem og tenkte tilbake på erfaringene de bar på av å bli grepet av kraften i Guds kjærlighet i Jesus blikk.
I dag avslutter vi med å lese fra denne søndagens tekst, men vi leser den inn i vår tid og her på vårt sted. For Jesus som ble født kommer også til oss.
Si til Lommedalen menighet
Se, din konge kommer til deg,
Ydmyk er han og rir på et esel
og på trekkdyrets fole.
Velkommen skal du være!
Ære være F og S
I dag skal vi snakke om adventstiden. Om hva denne tiden frem mot jul særlig minner oss om. Vi har allerede hørt teksten fra salme 24. En tekst fra det gamle testamentet som peker frem mot han som de ventet på, Messias, kongen som skulle befri Israelsfolket. Mange av tekstene vi leser fra GT i adventstiden glir rett inn i hva advent betyr. Advent betyr «Herrens komme» Dagens prekentekst handler om Jesus som red inn i Jerusalem, hvorfor vi leser teksten som markerer begynnelsen av påsken har sine gode grunner. Men la oss vente litt med den.
La oss begynne hos adventslysene.
Hvert år tenner vi fire lys, ett lys for hver søndag før jul. Her i kirken har vi hvite lys. Oppstandelsesfargen, for hver søndag samles vi for å feire og grunne på hva det vil si at Jesus stod opp.
De fleste av oss har lilla lys hjemme. Lilla er fargen man får om man blander blå og rød. Rød er kjærlighetens og jordens farge, den minner oss om Guds kjærlighet til alt det skapte. Blå er himmelens og håpets farge. Blått har noe mørkt og klart over seg. Bare tenk på himmelen i nattemørket. Håp stiger ofte opp av det mørke og gir klarhet. Et lavmelt blått håp tar vi med oss fra adventslysene.
Lysene gir varme og hjelper oss å se bedre. Tekstene vi leser i kirken i adventstiden er ment på samme vis. De skal hjelpe oss å se bedre hvem som kom til oss julenatt.
Det finnes en gammel tradisjon for å ha tre lilla og ett hvitt lys i advents staken. Det hvite lyset ville man tent i dag. 1. søndag i advent. Hvit er fargen for oppstandelsen og festen. I dag er det fest. Vi markerer kirkens nyttårsdag. Et nytt kirkeår venter.
Når vi tar imot et nytt år så gis vi en mulighet til å tenke over; Hva vil vi ta med oss fra det gamle, verdt å ta vare på, hva vil vi rydde vekk og hva drømmer vi om og lengter etter skal skje der fremme?
Slik er det også på kirkens nyttårsdag. Men i dag blir ikke spørsmålet bare stilt til hver og en av oss, men også til menigheten som fellesskap. Hva vil vi holde fast i, hva lengter vi etter som kirke her i dalen vår, hva skal vi rydde vekk for å kunne ta imot han vi samles om, Jesus, vår Herre? Rydd vei for Herrens komme, synger vi i adventstiden.
Adventstidens preg og kirkens tradisjoner ser vi spor av helt tilbake til 500- tallet. Tekstene vi leser og deres sammensetning har også fulgt kirken i hundrevis av år.
1. s advent leser vi tekster som hjelper oss å forstå hvem Jesus er. Fredskongen, han som kom til jorden.
2 s. I advent har et mer eskatologisk preg, det vil si, vi leser tekster som handler om når Jesus skal komme igjen.
3. s i advent er Johannes døperen sin dag. Hans kall var å rydde veien for Jesus, fortelle folk at Jesus skulle komme.
4. s i advent er Maria, Jesu mor sin dag.
Og ved alle disse søndagene leser vi profetiene fra GT om Messias som skulle komme. Løftene som ble gitt over mange hundre år fra Gud om at han som skulle frelse de skulle komme. Bare i dag finner vi flere av disse profetiene i Når Jesus rir inn i Jerusalem bruker han de gamle profetiene for å forklare disiplene hvorfor han måtte ri inn på et esel. De sang hosianna Davids sønn, et gammelt hyllings rop fra Salmenes bok.
Vi leser altså tekster fra GT om hvordan mennesker lengtet etter Messias, lengtet å komme hjem til Gud igjen, lengtet etter forsoning.
Alle søndagene, alle lysene, alle tekstene og salmene før jul er ment for å gjøre oss klare. For å på ny åpne oss opp for hva det betyr at Gud ble menneske.
Når Jesus kommer inn i verden er det overraskende og overveldende. Jesu fødsel utgjør en kolossal forskjell. Bare tenk på hva det har hatt å si for verden, for tidsregningen, for vår egen kultur og folk Men det er likevel mer.
Adventstiden står i dette spennet, mellom det uforanderlige, det vi holder fast ved, alle tradisjonene, feiringen av Jesu fødsel for lenge siden og samtidig er det en tid for å åpne seg for det nye. Vi venter fremdeles for å se hva som kan skje hvis Jesus blir invitert inn i livene våre i dag, i denne adventstiden. Vi blir aldri ferdige.
La oss reise oss og synge som de sang da Jesus red in i Jerusalem før vi hører det hellige ev. Salme 23
Det virker så godt planlagt sa Hergunn da vi leste teksten sammen i gudstjenestegruppa på onsdag. Og det var det nok. Jesus tar i bruk sterke virkemidler. Å ri inn i byen og motta hylles av folket var slik erobrere og konger gjorde på den tiden. Nå gjorde Jesus det samme. Men det var likevel annerledes og overraskende. Han red inn på et esel. Jesus viste seg som konge, men på et helt annet vis. Han viste andre former for styrke enn makten, andre veien til storhet enn ære og berømmelse. Ydmyk, ridende på et esel, slik det står i profetien fra Sakarja.
Når vi leser denne teksten som forberedelse til jul, så er det naturlig å se etter sammenhenger. Finnes det noen tråder som går mellom inntoget i Jerusalem og Jesus som ble født. Her er det jeg fant.
Eselet. Jesus red inn i Jerusalem på et esel. Tidligere hadde han og blitt båret inn i en annen by på et esel. Til Betlehem, bare noen kilometer unna, i Marias mage. Det stussligste og staeste dyret bar verdens frelser. Ingen er for små, for fattig, for stygge for Gud. Til og med eselet bøyet seg for frelseren.
Det ble uro i hele byen skriver Matteus om Jesus som red inn i Jerusalem. Det ble uro i Betlehem også da Jesus ble født. Herodes satte i gang og ville drepe alle små gutter. Familien til Jesus måtte flykte til Egypt. Jesus utfordret makten og de som hadde den, men ikke gjennom å vise seg sterkere, men gjennom å løfte mennesker opp, gi kjærlighet, håp og fred.
Folket flokket seg rundt Jesus da han red inn i Jerusalem og alle som ville fikk se. De la ned kappene sine og viftet med blader og de sang sin lovsang til Gud, hosianna. Ved krybben fikk også alle se, både de rike vismennene og de fattige gjeterguttene. Og lovsangen til Gud ble sunget; Ære være..
Ingen av de skjønte nok helt hva de var med på. Men jeg tror likevel det gjorde noe med dem. Jeg tror at både de som stod ved krybber og de som viftet med grenene kunne merke av de var med noe eget som skjedde. At det var et av de øyeblikkene der du ser mer enn du kan begripe og kjenner at du blir grepet av det. Slik er det ofte når vi møter Gud. Vi begriper det ikke helt, men kjenner oss grepet. Er det kraften i kjærligheten eller håpet som stiger ned og setter seg i oss har jeg lurt på? Ikke vet jeg. Men kanskje er det det som skjer når tro, håp og kjærlighet møtes og smeltes sammen og blir til ett. At det er det det er når vi erfarer det å bli grepet av noe som er mer enn vi kan begripe. Grepet av Gud. Det er erfaringer vi aldri helt blir ferdig med, men vender tilbake til og grunner på.
Adventstiden er en tid for forberedelser. For kaker som skal bakes og gaver som skal kjøpes, for forventninger og kos. Det er så mye fint i det vi prøver å lage i stand for oss selv og for andre. Min oppfordring til oss er å også bruke søndagene til forberedelse. Gjennom å synge en adventssalme, lese tekstene som hører til adventstiden, gå i kirken. Gjøre oss klare til å ta imot Jesus. For sannheten er at det er ingen av oss som fullt ut vet hva det vil si for oss at Gud ble menneske. akkurat i år, akkurat i denne adventstiden. Men han kommer til oss, ofte på overraskende vis og ofte når det ikke passer, eller som vi ikke hadde sett for oss. Sånn er det jo som regel med julen også. At de virkelige gavene, kjærligheten, varmen og håpet som vi lengter etter kommer til oss på overraskende vis. Noen ganger ser vi det først i ettertid, slik mange på Jesus tid også først så hvem Jesus var i ettertid. Når de leste profetene, husket hva han hadde fortalte dem og tenkte tilbake på erfaringene de bar på av å bli grepet av kraften i Guds kjærlighet i Jesus blikk.
I dag avslutter vi med å lese fra denne søndagens tekst, men vi leser den inn i vår tid og her på vårt sted. For Jesus som ble født kommer også til oss.
Si til Lommedalen menighet
Se, din konge kommer til deg,
Ydmyk er han og rir på et esel
og på trekkdyrets fole.
Velkommen skal du være!
Ære være F og S
I dag skal vi snakke om adventstiden. Om hva denne tiden frem mot jul særlig minner oss om. Vi har allerede hørt teksten fra salme 24. En tekst fra det gamle testamentet som peker frem mot han som de ventet på, Messias, kongen som skulle befri Israelsfolket. Mange av tekstene vi leser fra GT i adventstiden glir rett inn i hva advent betyr. Advent betyr «Herrens komme» Dagens prekentekst handler om Jesus som red inn i Jerusalem, hvorfor vi leser teksten som markerer begynnelsen av påsken har sine gode grunner. Men la oss vente litt med den.
La oss begynne hos adventslysene.
Hvert år tenner vi fire lys, ett lys for hver søndag før jul. Her i kirken har vi hvite lys. Oppstandelsesfargen, for hver søndag samles vi for å feire og grunne på hva det vil si at Jesus stod opp.
De fleste av oss har lilla lys hjemme. Lilla er fargen man får om man blander blå og rød. Rød er kjærlighetens og jordens farge, den minner oss om Guds kjærlighet til alt det skapte. Blå er himmelens og håpets farge. Blått har noe mørkt og klart over seg. Bare tenk på himmelen i nattemørket. Håp stiger ofte opp av det mørke og gir klarhet. Et lavmelt blått håp tar vi med oss fra adventslysene.
Lysene gir varme og hjelper oss å se bedre. Tekstene vi leser i kirken i adventstiden er ment på samme vis. De skal hjelpe oss å se bedre hvem som kom til oss julenatt.
Det finnes en gammel tradisjon for å ha tre lilla og ett hvitt lys i advents staken. Det hvite lyset ville man tent i dag. 1. søndag i advent. Hvit er fargen for oppstandelsen og festen. I dag er det fest. Vi markerer kirkens nyttårsdag. Et nytt kirkeår venter.
Når vi tar imot et nytt år så gis vi en mulighet til å tenke over; Hva vil vi ta med oss fra det gamle, verdt å ta vare på, hva vil vi rydde vekk og hva drømmer vi om og lengter etter skal skje der fremme?
Slik er det også på kirkens nyttårsdag. Men i dag blir ikke spørsmålet bare stilt til hver og en av oss, men også til menigheten som fellesskap. Hva vil vi holde fast i, hva lengter vi etter som kirke her i dalen vår, hva skal vi rydde vekk for å kunne ta imot han vi samles om, Jesus, vår Herre? Rydd vei for Herrens komme, synger vi i adventstiden.
Adventstidens preg og kirkens tradisjoner ser vi spor av helt tilbake til 500- tallet. Tekstene vi leser og deres sammensetning har også fulgt kirken i hundrevis av år.
1. s advent leser vi tekster som hjelper oss å forstå hvem Jesus er. Fredskongen, han som kom til jorden.
2 s. I advent har et mer eskatologisk preg, det vil si, vi leser tekster som handler om når Jesus skal komme igjen.
3. s i advent er Johannes døperen sin dag. Hans kall var å rydde veien for Jesus, fortelle folk at Jesus skulle komme.
4. s i advent er Maria, Jesu mor sin dag.
Og ved alle disse søndagene leser vi profetiene fra GT om Messias som skulle komme. Løftene som ble gitt over mange hundre år fra Gud om at han som skulle frelse de skulle komme. Bare i dag finner vi flere av disse profetiene i Når Jesus rir inn i Jerusalem bruker han de gamle profetiene for å forklare disiplene hvorfor han måtte ri inn på et esel. De sang hosianna Davids sønn, et gammelt hyllings rop fra Salmenes bok.
Vi leser altså tekster fra GT om hvordan mennesker lengtet etter Messias, lengtet å komme hjem til Gud igjen, lengtet etter forsoning.
Alle søndagene, alle lysene, alle tekstene og salmene før jul er ment for å gjøre oss klare. For å på ny åpne oss opp for hva det betyr at Gud ble menneske.
Når Jesus kommer inn i verden er det overraskende og overveldende. Jesu fødsel utgjør en kolossal forskjell. Bare tenk på hva det har hatt å si for verden, for tidsregningen, for vår egen kultur og folk Men det er likevel mer.
Adventstiden står i dette spennet, mellom det uforanderlige, det vi holder fast ved, alle tradisjonene, feiringen av Jesu fødsel for lenge siden og samtidig er det en tid for å åpne seg for det nye. Vi venter fremdeles for å se hva som kan skje hvis Jesus blir invitert inn i livene våre i dag, i denne adventstiden. Vi blir aldri ferdige.
La oss reise oss og synge som de sang da Jesus red in i Jerusalem før vi hører det hellige ev. Salme 23
Det virker så godt planlagt sa Hergunn da vi leste teksten sammen i gudstjenestegruppa på onsdag. Og det var det nok. Jesus tar i bruk sterke virkemidler. Å ri inn i byen og motta hylles av folket var slik erobrere og konger gjorde på den tiden. Nå gjorde Jesus det samme. Men det var likevel annerledes og overraskende. Han red inn på et esel. Jesus viste seg som konge, men på et helt annet vis. Han viste andre former for styrke enn makten, andre veien til storhet enn ære og berømmelse. Ydmyk, ridende på et esel, slik det står i profetien fra Sakarja.
Når vi leser denne teksten som forberedelse til jul, så er det naturlig å se etter sammenhenger. Finnes det noen tråder som går mellom inntoget i Jerusalem og Jesus som ble født. Her er det jeg fant.
Eselet. Jesus red inn i Jerusalem på et esel. Tidligere hadde han og blitt båret inn i en annen by på et esel. Til Betlehem, bare noen kilometer unna, i Marias mage. Det stussligste og staeste dyret bar verdens frelser. Ingen er for små, for fattig, for stygge for Gud. Til og med eselet bøyet seg for frelseren.
Det ble uro i hele byen skriver Matteus om Jesus som red inn i Jerusalem. Det ble uro i Betlehem også da Jesus ble født. Herodes satte i gang og ville drepe alle små gutter. Familien til Jesus måtte flykte til Egypt. Jesus utfordret makten og de som hadde den, men ikke gjennom å vise seg sterkere, men gjennom å løfte mennesker opp, gi kjærlighet, håp og fred.
Folket flokket seg rundt Jesus da han red inn i Jerusalem og alle som ville fikk se. De la ned kappene sine og viftet med blader og de sang sin lovsang til Gud, hosianna. Ved krybben fikk også alle se, både de rike vismennene og de fattige gjeterguttene. Og lovsangen til Gud ble sunget; Ære være..
Ingen av de skjønte nok helt hva de var med på. Men jeg tror likevel det gjorde noe med dem. Jeg tror at både de som stod ved krybber og de som viftet med grenene kunne merke av de var med noe eget som skjedde. At det var et av de øyeblikkene der du ser mer enn du kan begripe og kjenner at du blir grepet av det. Slik er det ofte når vi møter Gud. Vi begriper det ikke helt, men kjenner oss grepet. Er det kraften i kjærligheten eller håpet som stiger ned og setter seg i oss har jeg lurt på? Ikke vet jeg. Men kanskje er det det som skjer når tro, håp og kjærlighet møtes og smeltes sammen og blir til ett. At det er det det er når vi erfarer det å bli grepet av noe som er mer enn vi kan begripe. Grepet av Gud. Det er erfaringer vi aldri helt blir ferdig med, men vender tilbake til og grunner på.
Adventstiden er en tid for forberedelser. For kaker som skal bakes og gaver som skal kjøpes, for forventninger og kos. Det er så mye fint i det vi prøver å lage i stand for oss selv og for andre. Min oppfordring til oss er å også bruke søndagene til forberedelse. Gjennom å synge en adventssalme, lese tekstene som hører til adventstiden, gå i kirken. Gjøre oss klare til å ta imot Jesus. For sannheten er at det er ingen av oss som fullt ut vet hva det vil si for oss at Gud ble menneske. akkurat i år, akkurat i denne adventstiden. Men han kommer til oss, ofte på overraskende vis og ofte når det ikke passer, eller som vi ikke hadde sett for oss. Sånn er det jo som regel med julen også. At de virkelige gavene, kjærligheten, varmen og håpet som vi lengter etter kommer til oss på overraskende vis. Noen ganger ser vi det først i ettertid, slik mange på Jesus tid også først så hvem Jesus var i ettertid. Når de leste profetene, husket hva han hadde fortalte dem og tenkte tilbake på erfaringene de bar på av å bli grepet av kraften i Guds kjærlighet i Jesus blikk.
I dag avslutter vi med å lese fra denne søndagens tekst, men vi leser den inn i vår tid og her på vårt sted. For Jesus som ble født kommer også til oss.
Si til Lommedalen menighet
Se, din konge kommer til deg,
Ydmyk er han og rir på et esel
og på trekkdyrets fole.
Velkommen skal du være!