Tårenes og trøstens sted

Andakt

Rett før påske i 1997 sto jeg sammen med min mor på kirkegården i Hurdal. Hun gråt. Vi stod ved graven der min bror, hennes yngste sønn, alt hadde ligget i mange år. Nå var graven nettopp kastet til på ny. Det var bare noen uker siden min far døde. Hun hadde mistet sin kjæreste.

Da snudde hun seg mot meg og sa med et smil gjennom tårene: «Vet du, dette er pappas og Helges og mitt oppstandelsessted! Jeg skal ligge her, jeg også. Men en dag skal vi reise oss og leve, alle tre.»

Graven – sorgens og fortvilelsens sted – var for henne også håpets og forventningens sted. Stedet der hun så vemodig tilbake, var også stedet der hun løftet blikket. Tårenes sted var samtidig trøstens sted. For mens hun stod der, ble hun trøstet av ham som sa: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør.»

Da Jesus sa dette, var han på vei mot en venns grav, i Betania utenfor Jerusalem. Jesus gråt. Han var rystet og sørget med de etterlatte. Så kom han til graven og ropte: «Lasarus, kom ut!» Stedet dit den dødes familie og venner gikk for å sørge, ble til et sted for glede, håp og tro.

Siden gikk han videre mot Jerusalem og sin egen død. Jesus var på ingen måte hevet over dødens gru. Han måtte smake den, han som vi. Men om han enn døde, var han også oppstandelsen og livet, og da kvinnene kom for å se til ham og gråte ved graven, var den allerede tom.

Jesu grav, sorgens og fortvilelsens sted, var brått blitt forvandlet til stedet for glede. Siden er hans tomme grav blitt tidenes tegn på håp. Jesu grav minner om at døden rammer alle, men også om at hver eneste grav på jord en dag skal ligge tom tilbake.

Les mer i Johannes 11,20-25

Bønn

Herre Jesus Kristus, du døde og sto opp til nytt liv.
Vend også i dag mine øyne mot deg,
så din kjærlighet kan forme livet mitt.

Sang

Og her er en ny salme om oppstandelse og evig liv, fra Salmeboka nr 214.

Han sto opp før dagen demret,
dødens dype natt tok slutt.
Kristus lever, han har seiret,
dødens mørke makt er brutt.
Sol og måne, jord og himmel,
dyr og fugler, gress og trær,
alle ser og alle jubler:
Han er oppstått, Gud er her!

Han sto opp for dem som brakte
blomster til hans tause grav.
Han sto opp for sine venner,
dem han elsket og holdt av.
Graven kunne ikke kneble
ham som er Guds skaperord.
Kristus lever, vi gir stemme
til en sang om håp på jord.

Han sto opp før dagen demret,
ut av natt brøt lyset fram.
Kristus lever, han har seiret,
evig lever vi med ham.
Han er her, og han vil skape
liv der natt og mørke bor.
Kristus lever, vi skal bære
Herrens seierstegn på jord.

Han sto opp, hans venner fryktet
jordens mørke, dødens natt.
Han sto opp da troen sviktet,
da de trodde seg forlatt.
Fylt av mismot var vi alle
til han delte vin og brød.
Kristus lever, vi skal leve,
det er døden som er død!

Tekst: Sven Aasmundtveit 1999